Forfatter:
Amnesty – et lys i mørket
Ditt engasjement kan bety forskjellen mellom liv og død for et menneske i nød. Slik var det for Ali Saki. Han overlevde tortur i et av verdens mest beryktede fengsler fordi han visste at Amnesty var engasjert i saken hans. I dag er han en av Amnesty Norges mest aktive medlemmer.
Han er overbevist om at Amnestys arbeid vil hjelpe Truong Quoc Huy, Karim Amer, Hu Jia og Mohammed Abbou .
”Når Amnesty kaster lys i en mørk celle er fangen allerede fri. Det er bare et spørsmål om tid. Vissheten om at Amnesty er engasjert i din sak gir deg styrke, motivasjon og nødvendig psykisk ernæring til å kjempe for frihet.”
Ali Saki kom til Norge som politisk flyktning for 18 år siden. Før det hadde han vært politisk fange i det beryktede Evinfengselet i Iran i seks år. Der ble han utsatt for lengre perioder med total isolasjon og systematisk tortur.
“Jeg satt på cellen i 17 måneder uten lufting. Det var ingen vinduer og lyset var slukket det meste av døgnet. Når jeg var ute av cellen ble jeg torturert. De pisket meg på undersiden av føttene med strømkabler for å få meg til å snakke. Min avdeling i Evinfengselet er kjent som Irans verste sted og jeg skjønte at jeg kunne bli drept.”
I fengselet forsøkte de forgjeves å få Ali til å angi andre fra den sosialistiske organisasjonen som han var del av. For Ali var det viktig å holde tett. Han ville ikke knekke og utlevere noen andre, men det var ikke enkelt.
“Jeg var under hardt press og sterkt svekket både fysisk og psykisk.”
Han hadde planen klar. I undertøyet hadde han til enhver tid et halvt barberblad. Hvis han merket at han var ved å knekke ville han ta livet av seg. Heller det enn å risikere at noen utenfor skulle gå gjennom det samme som han.
“På den måten tok jeg vare på dem som var ute. Heldigvis, ved hjelp av Amnesty, var det ikke nødvendig for meg å ta mitt eget liv.”
En dag ble et lys tent i det stummende mørket som Ali Saki befant seg i. Ironisk nok var det hans fangevokter og voldsmann som tente håpet i han:
“Mens han torturerte meg begynte han å skjelle ut Amnesty. Han skrek: Din jævla idiot, verken Amnesty eller noen andre kan hjelpe deg. Jeg tar livet av deg!”
Ali var så hardt skadet etter torturen at han ikke klarte å gå tilbake til cellen på egne føtter. Mannen som torturerte han måtte hjelpe. Han forlot Ali i cellen med en trussel:
“Han sa til meg at nå fikk jeg tenke hele natten og dagen etter skulle han komme tilbake. Men det jeg tenkte var Yes, jeg er reddet! Noen der ute har engasjert seg i min sak.”
Nå kunne de ikke lenger knekke Ali Saki. Han forklarer at vissheten om at noen der ute visste om hans sak og var engasjert i den ga han styrke til å fortsette.
Ved hjelp av folk som hadde klart å rømme fra Iran hadde Amnestys kontor i London utarbeidet en liste på 50 fanger som ble utsatt for systematisk tortur og stod i fare for å miste livet. Amnesty International hadde god kontakt med den norske ambassaden i Teheran så da Ali endelig slapp ut av fengselet fikk han komme til Norge. Her ble han ble gjenforent med sine to små døtre og ekskonen. De hadde klart å flykte til Norge noen år tidligere.
Minnene fra fengselet og om venner som er blitt henrettet kan være tunge å bære, men Ali Saki ser fremover.
“Amnesty betyr alt for meg. De har reddet livet mitt og gitt meg muligheten til å kjempe for menneskerettighetene”
Artikkelen er skrevet av Camilla G. Sogn, praktikant i Amnesty International Norge.
- Neste innlegg: Tett på nett: John Peder Egenæs
- Forrige innlegg: Dødsdømt for blasfemi
[...] Vi ser det når dødsdommen til Leyla Mafi blir stoppet i siste minutt og vi ser det når Ali Saki forteller at han fant igjen livsgnisten mens han ble pisket med [...]