Blogg
Forfatter:
Patricia Kaatee Delta i din Pride!
Blir du med på din lokale Pride, støtter du en gruppe som har kjempet for like rettigheter i flere tiår.
Bakgrunnen for feiring av Pride-ukene finnes i USA juni 1969. Etter en brutal politiaksjon mot det homofile miljøet rundt homobaren Stonewall Inn i New York nektet lesbiske, homofile, bifile og transpersoner å sitte stille lenger og se på volden og diskrimineringen homofile ble utsatt for. Dette resulterte i et omfattende opprør som var med på å samle homofile og andre skeive i det som skulle bli den moderne bevegelsen for rettighetene til lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT-personer). Senere har denne hendelsen blitt minnet årlig med festivaler og parader i skeive miljøer verden over.
Pridens puls
Pride-ukene er først og fremst en arena hvor LHBT-personer feirer seg selv, og med dette synliggjør grupper som har vært forsøkt usynliggjort i de fleste samfunn i verden. Priden feires ofte med regnbuefarger, fengende rytmer, fargerike dragqueens, feiende flotte fanfarer og andre festligheter. Alle som har deltatt i en stor Pride-parade vil kjenne til Pridens kontrollerte kaos og energiske feiring!
Fremskritt og tilbakeslag
De første månedene av 2013 har det vært store fremskritt i kampen for LHBT-rettigheter flere steder i verden. Både Urugay, New Zealand og Frankrike har vedtatt kjønnsnøytrale ekteskapslover, og stadig flere stater i USA tillater likekjønnede ekteskap. Samtidig som Pride-ukene er en god anledning til å feire disse fremskrittene er det også en viktig mulighet til å skape engasjement og oppfordre til handling for å forsvare rettighetene til LHBT-personer som fremdeles fengsles på grunn av sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, eller som bor i land der anti-propagandalover nå forbyr positiv omtale av homofili.
Å elske er en menneskerett!
Amnesty International i Norge markerer Pride-sesongen ved å rette et særlig fokus på diskriminering på bakgrunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet i Europa, og kampen for frihet og like rettigheter for alle. Amnestys kampanje Å elske er en menneskerettt skal styrke ytrings- og forsamlingsfriheten i Europa ved å bidra til en trygg gjennomføring av Prider i Øst- og sentral Europa, inkludert Baltic Pride. Kampanjen skal synliggjøres i ulike markeringer for homofiles rettigheter i Norge, inkludert Regnbuedagene i Bergen, Skeive Dager i Oslo, Stavanger på Skeivå og Trondheim Pride.
I tiden som leder opp til de ulike Pride-markeringene i Norge oppfordrer jeg derfor alle Amnestys aktivister til å delta i lokale Pride-festivaler, eller få med seg noen av de andre arrangementene som organiseres i forbindelse med Pridene.
Patricia Kaatee er politisk rådgiver i Amnesty International i Norge, og er ansvarlig for kampanjen “Å elske er en menneskerett”. Hun har deltatt og skal delta på flere Prider i Øst-Europa.
Forfatter:
Mannlig kjoleprotest i Iran
Å være kvinne er ikke et redskap for å ydmyke og straffe noen.
Det er navnet på en kampanje i protest mot sære dommer i Iran. Tre menn ble dømt til å ha på kvinneklær og bli ført igjennom byen. De tre var arrestert på grunn av en slåsskamp.
Mange mennesker i Marivan så en mann med kvinneklær bli ført gjennom byen 15. april i år. Han hadde et rødt skjerf og sto med bøyd hode mellom to politimenn på et lasteplan.
Det er tredje gangen Iran bruker kvinneklær for å ydmyke. Første gang var for 32 år siden. Abolhassan Banisadr var Irans første president. Da han flyktet fra Iran, skrev statlige medier at Banisadr flyktet iført kvinneklær. Det var ikke riktig. Banisadr benektet anklagen. Det var et rykte for å ydmyke. Statlige medier skriver fremdeles at Banisadr flyktet iført kvinneklær.
Andre gang var en studentaktivist, Majid Tavakoli. Han ble arrestert 7. desember 2009 på Amirkabir universitetet i Teheran. Noen timer senere publiserte Fars nyhetsbyrået bilder av Majid Tavakoli med chador. Fars nyhetsbyrået skrev at Tavakoli ble arrestert da han flyktet iført chador. Det var også en løgn. Mange venner av Majid Tavakoli så hvordan han ble arrestert på universitetet. De så at politiets sikkerhetstjeneste banket opp og arresterte Majid. De bekreftet at Majid ikke var iført kvinneklær.
Etter arrestasjonen var det mange aktivister i Iran som støttet Majid Tavakoli ved at menn tok på seg kvinneklær og la det på Facebook og Twitter.
Nå protesterer kvinner og menn i Iran mot de sære dommene. Tredje gangen var ikke et rykte og en falsk nyhet fra de statlige mediene. Domstolen i Marivan dømte tre personer til å kle seg i kvinneklær som en del av dommen.
Først gikk kvinner på gata i protest mot den sære dommen. De kledde seg i røde kvinneklær. De hadde plakater der de sa at dette er en ydmykelse mot kvinner. Men det iranske politiet angrep kvinnene og arresterte noen av dem.
Etterpå laget menn en Facebook-kampanjen med navnet “Å være kvinne er ikke et redskap for å ydmyke og straffe noen”. Mange menn bestemte seg for å fortsette protesten til Marivan-kvinnene. Marivan er en by i den kurdiske delen av Iran. Mange menn kledde seg i kurdiske kvinneklær og la det på Facebook.
Kampanjen har nå over 14.000 medlemmer. De skrev på siden sin: Kampanjen “Å være kvinne er ikke et redskap for å ydmyke og straffe noen” er laget for å støtte Marivans kvinner som protesterte mot dommen.
Mojtaba «Madyar» Sameinejad er selv iraner og blogger, og har kjent på kroppen konsekvensene av å utfordre regimet i Iran. I 2010 flyktet han fra Iran til Norge. Han følger fortsatt med på aktivister og venner i hjemlandet og blogger om det for Amnesty. Les også: Ikke glem Nasrin og Angrer ingenting
Forfatter:
Stå opp for en avisredaktør!
Libya ble i 2011 befridd for diktatoren Gaddafi. Norge og andre NATO-land bidro til det. Diktatoren kneblet ytringsfriheten gjennom en lovparagraf som gjorde det straffbart å fornærme offentlige myndigheter. Tusenvis satt fengslet under Gaddafi for nettopp denne forbrytelsen. Krigen i 2011 fjernet diktatoren, men ikke de undertrykkende lovene. De blir nå igjen brukt for å kneble ytringsfriheten i Libya.
På Verdens pressefrihetsdag er det på sin plass å fortelle at den libyske journalisten og avisredaktøren Amara Abdalla al-Khattabi risikerer 15 års fengsel fordi han skal ha fornærmet rettsvesenet. Hva har han gjort? Hans avis trykket i desember i fjor en liste med 84 navn på dommere som avisen mente var involvert i korrupsjon.
Amnesty International mener at al-Khattabi er en samvittighetsfange og vi har krevd at tiltalen mot ham frafalles og at han løslates umiddelbart og betingelsesløst. Det kan ha hatt en effekt: Han er nylig blitt løslatt mot kausjon men står fremdeles tiltalt og risikerer 15 års fengsel.
Aksjonene for al-Khattabi må fortsette og vi oppfordrer flere til å støtte hans sak og kravet om pressefrihet i Libya: Norske redaktører, journalister og alle oss andre som daglig nyter godt av pressefriheten i vårt eget land.
Den arabiske våren fikk for to år siden en hel verden til å tro at Midtøsten og Nord-Afrika vill gå en lysere fremtid i møte, med mer frihet, demokrati og respekt for menneskerettighetene. Det bildet som tegner seg i disse dager, er at ytringsfriheten er under alvorlig angrep i de aller fleste landene. I noen land har det også skjedd en forverring.
I land som Egypt og Saudi-Arabia foregår det nå en økt forfølgelse av folk som på nettet forteller at de er ikke-troende eller skriver ting som blir tolket som islam-kritisk eller fornærmende mot profeten Muhammed. Faktisk er det akkurat nå to som risikerer dødsstraff i Saudi-Arabia for nettsaker som er blitt tolket i retning av apostasi, frafall fra islam.
I Tunisia slås det ned på umoral i bredere forstand, mens det i Bahrain særlig er fornærmelser av kongen som ikke tåles. Der blir folk som tvitrer 140 tegn som kan oppfattes fornærmende fengslet og dømt. I Qatar er en poet dømt til 15 års fengsel for et dikt der den tunisiske «jasminrevolusjonen» blir hyldet. Syria er en sak for seg. Der er det ikke så mye hva du skriver eller sier som det slås ned på, men rett og slett at du gjør det. Syria er nå verdens farligste land for journalister.
Det er avgjørende viktig for utviklingen i Midtøsten og Nord-Afrika at folk som våger å si sin mening får maksimal støtte og oppmerksomhet fra alle oss som nyter godt av full ytringsfrihet. Vi kan gi dem beskyttelse ved å vise makthaverne at vi ser forfølgelsen de utsettes for. Ingen makthavere liker den typen oppmerksomhet. Amnesty har lang erfaring med at det gir resultater å lyssette knebling av ytringsfriheten.
Bli med! Signer appeller for de som er nevnt over på amnesty.no/stemmer.
Ina Tin er seniorrådgiver for Amnesty med ansvar for kampanjen for ytringsfrihet i Midtøsten og Nord-Afrika.
Forfatter:
Vekk din indre wing man!
Av Martin Thronsen, sjefredaktør i FHM
Voldtekt er noe av det styggeste vi har. Likevel er mange ikke engang enige i hva som faktisk utgjør en voldtekt. Kripos gikk i 2012 ut med statistikk som viser at offer og gjerningsperson kjenner hverandre i cirka halvparten av voldtektene, og allerede her blir begrepene ulne for enkelte. I en fersk undersøkelse foretatt for Amnesty, svarer 17 prosent at de er usikre på om det i slike tilfeller i det hele tatt ER voldtekt – selv om partneren altså motsetter seg samleiet.
Dette skulle være enkelt: Voldtekt er seksuell omgang uten samtykke. Men, spesielt nok krever norsk lov per i dag tilstedeværelse av vold og trusler, noe som er i strid med internasjonal rett og som vi har fått krass kritikk for fra FNs kvinnekomité – her er det imidlertid antydet at endringer er underveis.
Dessverre slutter det ikke her i Amnestys siste undersøkelse. Den viser også at foruroligende mange norske menn ansvarliggjør kvinnen for overgrepet dersom hun har flørtet i forkant. 28 prosent av norske menn mener at kvinnen er delvis ansvarlig hvis hun har flørtet åpenlyst med overgriperen. Og så mange som én av ti menn mener sågar at hun er delvis ansvarlig for en eventuell voldtekt dersom hun er kjent for å ha hatt mange partnere.
For de fleste av oss er dette fullstendig ding-dong, og godt er det. Men når vi som samfunn egentlig frem med budskapet om hva som er akseptabel seksuell atferd, og hva som definitivt ikke er det?
Tilsynelatende går det litt fremover. Da Amnesty gjorde en tilsvarende undersøkelse i 2007, svarte halvparten av mennene at kvinner er helt eller delvis ansvarlig for overgrep dersom hun flørter åpenlyst i forkant. Med høyde for mulige metodiske feilmarginer, indikerer dette at vi er på rett vei. Kan vi ta disse tallene for god fisk, har rundt 22 prosent endret mening i dette spørsmålet i løpet av seks år. Det er lov å håpe. Samtidig er de 28 prosentene som fortsatt mener dette, uansett en bekymringsverdig høy andel. Amnesty kjører hardt på voldtektforebygging om dagen, og ønsker både klargjørende lovendringer og forebyggende tiltak i skolen og ellers, med virkemidler som den til dels utskjelte holdningskampanjen. Vel og bra, antakeligvis – og definitivt nødvendig i skoleverket. Men er det nok? En solid andel av voksne menn som allerede har holdninger som nevnt over, har en aversjon langt inn i ryggmargen mot alt de opplever som “feministstatens” aktiviteter, og det er ikke urimelig å anta at for mange av disse vil holdningskampanjer like gjerne kunne forsterke allerede forskrudde verdensbilder.
Det er her du og jeg kommer inn. Det er vi – ikke minst de av oss som er menn – som må si fra. Det er vi som må våge/orke/gidde å ta debatten når vi hører folk lire av seg skit i lunsjen, på pokerkvelden eller på puben. Det er vi som må si fra til kompisen på bar som begynner å bli innpåsliten og ufin mot damene. Og det er vi som for Guds skyld må komme oss ut døra hvis vi hører et skrik i nabolaget på natta. Og som må sørge for at en venninne kommer seg trygt til døra hvis det er noe som indikerer en eller annen form for risiko. Eller som må varsle om det er noe som tyder på at det foregår noe tragisk innenfor hjemmets fire vegger hos naboen, kusina di eller barndomsvennen. Det er plenty av situasjoner i det daglige der vi blir bedre mennesker av å våge å være “festbrems” og – for å si det med Per Fuggeli – bry oss om flokken vår.
Kort sagt være en wing man for våre medbrødre og –søstre – både i teori og i praksis. Så blir alt så mye bedre…
Les også FHMs punktliste på hvordan man skal og ikke skal behandle damer.
Er du russ i år eller kjenner noen som er det? Bli med på Amnestys russekampanje.
Forfatter:
Høysesongen for voldtekt nærmer seg
Sommeren er i anmarsj og Amnestys journalist Vegard Botterli retter en direkte oppfordring til gutta.
Mannfolk må forebygge, de også!
Horder med maikåte russ erobrer snart gatene – vi kler av oss i den deilige sommersola og koser oss med utepilsen slik bare nordboere kan.
De aller fleste nyter sommeren i fulle åndedrag, men for noen blir den herlige tida til et skikkelig mareritt.
Som vanlig blir det fokusert mye på hvilke forholdsregler kvinner må ta for å unngå å bli voldtatt i løpet av sommermånedene. Ikke ha på seg for kort skjørt, ikke bli for full og passe på at ingen putter noe i drinken. Vi har hørt det mange ganger før.
- Hva med mannfolka, da?
Er mannfolk så inngrodde av ukuelig sexlyst og testosteron at det ikke nytter å gjøre noe med dem?
Politet melder om at antall anmeldte voldtekter har økt jevnt og trutt helt siden nitti-tallet. Voldtektsutvalget anslo i 2004 at mellom 8.000 og 16 000 kvinner blir utsatt for voldtekt eller forsøk på voldtekt i Norge. Noe tyder altså på at holdningene er for slappe.
Hvorfor er det bare jentene som må gjøre noe for å stoppe det økende antallet av voldtekter?
Vi gutta må legge press på hverandre, og lære hverandre god folkeskikk. Uansett kjønn føler de aller fleste mennesker vekten av det sosiale presset som finnes i en kompisgjeng eller ute blant folk på byen. Man tilpasser seg omgivelsene for å bli godtatt.
Når vi ser at kompisen blir for beruset av alkohol, sommer og solbrune jenter på alle kanter – da må vi si ifra før det kan gå galt. Hvis kvelden er sen og moralbrillene begynner å dugge til, når kompisen begynner å tvinge seg på en eller annen dame på byen og man ser hun blir redd. Da skal man ta fyren etter det sosiale nakkeskinnet og riste han litt!
Da beskytter du både ham og henne. Han unngår å våkne opp som en voldtektsmann, hun slipper å bli utsatt for et alvorlig overgrep.
At kompisen din er full og innpåsliten, betyr selvfølgelig ikke at han kommer til å voldta noen. Men om standarden for akseptert oppførsel settes tidlig, da klarer vi å snu på en av de kjipeste statistikkene i hele kongeriket.
- Er du russ i år eller kjenner noen som er det? Bli med på Amnestys holdningskampanje!
- Vil du vite mer om Amnestys arbeid for å forebygge voldtekt i Norge?
- Les mannebladet FHMs utfyllende punktliste over hvordan man skal og ikke skal behandle en dame.
Forfatter:
Ta ansvar på nett!
I dag ble seminaret “Anonyme feiginger” arrangert på Rockefeller. Målet var å gi deltagerne kunnskap og verktøy til selv å bidra i kampen for et sunnere nettmiljø ved å aktivt motarbeide hatstrømninger på nett.
Samtidig ønsket vi å inspirere deltagerne til å bli mer aktive på nett som digitale aktivister. I tillegg til en fantastisk innlederliste med blant annet Yousef Assidiq, Sandra Borch og Geir Lippestad, har deltagerne spilt en stor rolle når det gjelder å gjøre seminaret så bra som det er.
Vi stilte deltagerne tre spørsmål som de skulle svare på, og alle svarene er blitt publisert på Twitter under hashtagen ”anonymefeiginger”.
Det aller første spørsmålet som ble stilt er ”hva provoserer deg mest når det kommer til nettdebatter og kommentarfelt på nyhetssaker/blogger”, og gjengangeren er at ødeleggende språkbruk og usakligheter som stjeler fokus fra den aktuelle debatten er en av de tingene som provoserer. Det er på grunn av at dette forvandler debatten til en arena for personangrep gjerne i anonym stil, med skrivefeil, faktafleiper og trusler.
Det å anonymt kritisere enkeltpersoner er også en faktor som provoserer. Deltagerne er enige i at det er trist at det i mange tilfeller er de negative stemmene som brilierer, og de gode og konstruktive kommentarene faller bort i et hav av hat som får lov til å bre seg.
Hatord er ifølge deltagerne det samme som misbruk av ytringsfrihet, og denne misbruken fører i noen tilfeller til at den gode debatten ødelegges og de som har gode ting å si unngår det for ikke å måtte få stygge kommentarer som virker lite gjennomtenkte og som angriper person i stedet for sak. Enda en ting som provoserer er når folk ikke tar hensyn til etiske retningslinjer og det at løgn blir presentert som fakta.
Til tross for at det å anonymt kunne kritisere en annen person er en av de tingene som medlemmene ser på som provoserende når det kommer til nettdebatter, er det ikke tvil om at det å kunne være anonym på nettet både har positive og negative sider. Noen av de tingene som blir sett på som positive er at ved å være anonym kan det holdes en mer saklig diskusjon, uten at det legges fokus på personens kjønn, utseende, etc. , i stedet for personens kjønn.
I tillegg gir det mange mot til å tørre å ta del i debatter yten å frykte mobbing og personangrep, eller andre konsekvenser som følge av det. I flere tilfeller har unge saker som de vil ta opp og diskutere på nettet, og som anonyme trenger de ikke å være redde for hva vennene deres vil tenke om dem. I tillegg vil det ikke legge spor etter deg, som kan gi problemer med for eksempel potensielle arbeidsgivere.
I Norge er vi veldig heldige og den norske loven beskytter de grunnleggende menneskerettighetene, i blant dem ytringsfrihet. I land der ytringsfriheten er innskrenket eller der grunnleggende rettigheter er brutt vil det å være anonym være en beskyttelse. For eksempel i land der det å være homofil eller å stå opp for det man tror på, er det greit å kunne uttrykke seg anonymt. I disse tilfellene vil det å være anonym åpne for en mer åpen og trygg debatt.
Det er også ulemper ved en anonym debatt og noen av dem er i følge deltagerne at en ikke på stå for det man sier på samme måte som når man sier det i virkeligheten. Det å være anonym fører til ingen eller få konsekvenser, og man kan i teorien slenge dritt uten at noen vet hvem en er. Også terskelen til å komme med trusler, noe som er ulovlig i Norge, blir lavere på nettet. Dette kan føre til ubehag for både den som mottar og den som sender trusler. Det at man vil bruke si ytringsfrihet er en ting, men det å bruke den på bekostning av andre er en annen. Dette er noe som ikke er akseptert og som sees på som en ulempe med å være anonym på nett.
I den siste “take action”-økten som fant sted på seminaret, spurte vi våre deltagere om hva man som enkeltperson kan gjøre for å skape et sunnere nettmiljø. Deltagerne foreslår blant annet at man først og fremst må lære seg å respektere andres meninger, og ta hensyn til andre personer på nettet. Det ble også foreslått å formulere seg fornuftig og holde seg saklig på internett, samt å bruke normal folkeskikk og bruke fornuften før en skriver noe.
Et nøkkelord er også å gripe inn der det blir kommentert stygge kommentarer, og gi beskjed om at ”dette er ikke OK”. Kort oppsummert er hovedpoenget at med ytringsfrihet kommer ytringsansvar. At man KAN si hva man vil betyr ikke det at man skal si det uten å tenke på hvordan andre vil reagere.
Takk til alle som bidro til å gjøre dette til et tankevekkende og viktig seminar!
Bloggforfatter er Nancy Herz (17, til høyre). Her står hun sammen med en av foredragsholderne under seminaret, leder for Senterpartiungdommen Sandra Borch.
Hva vil du gjøre for å bidra til et sunt klima? Si gjerne meningen din i kommentarfeltet under!
Forfatter:
Hellas: Verden må vite hva som skjer
Naomi Westland fra Amnesty i Storbritannia, ble med Amnestys etterforskere til Hellas for å finne ut hva som skjer med flyktninger på vei til Europa. De hadde en tydelig beskjed.
Last week I wrote from the island of Lesbos, where my colleagues and I met people fleeing war, violence and hunger and trying to get to Europe. If you read that blog you may have been shocked at the treatment they receive in Greece.
Everyone we spoke to there was planning to go to Athens. They thought that in the capital things would start looking up. Sadly, the reality is very different.
“We came here to bring our children to safety, but we were wrong,”
said Amirah, a Syrian refugee who made the dangerous crossing from Turkey to the Greek island of Samos, and then made her way to Athens.
“We are scared to go out because of the racists, and when we see police we know we could be stopped and put in prison.”
The racists she means are supporters of far-right parties like Golden Dawn, rapidly gaining public support as the country struggles with a crippling economic crisis, evidence of which is everywhere in Athens. Suicide rates are up, unemployment has rocketed, and homelessness is more common than ever.
“It’s really hard for people in Greece,”
said Giorgos Kosmopoulos, Amnesty International’s EU team campaigner, who was born and bred in Athens.
“But it’s even more important at a time like this that we don’t forget about human rights and solidarity.”
Amirah’s fear of racists is real. Attacks are on the rise and many leave people badly injured. In January a young Pakistani man was stabbed to death in the capital.
Mustafa, a Somali refugee, has been attacked twice on the streets of Athens since he arrived just over a year ago.
“The first time there were six of them, all young men, and they started shouting ‘mavro, mavro’ or ‘black, black,’” he explains. “They came up behind me. I instinctively put my arm up to protect my head and felt a big stick come down on my wrist. I fell down, my wrist was broken and my hand just hanging. I was on the ground and they started kicking me.”
When they ran off, Mustafa phoned the police, only to be asked if he had papers. He was still waiting for them to be processed so he said no. “We can’t help you then,” the operator told him.
In the second attack he was stabbed and beaten before managing to escape, covered in blood. Again the police did nothing. Both attacks happened in daylight. People sitting in cafés and walking past just looked on indifferently.
“I think Greeks like real-life horror movies,” he said with a resigned smile.
Despite this Mustafa wants to stay in Greece. He says he has made some good friends and he likes the culture and history.
“I have always made friends,” he says. “My dad used to say I was like a magnet. My Somali friends say ‘are you crazy? You hang out with Greeks’. But what’s the problem? It’s not a problem to hang out with people from anywhere in the world.”
But this magnetism has its downsides. Mustafa says he, like many migrants, is frequently stopped by police in sweep operations, ironically code-named Xenios Zeus after the Greek god of hospitality and protector of strangers.
If you don’t have documents proving you are registered with the authorities, you can be hauled off to one of the capital’s squalid detention centres that wouldn’t be out of place in medieval times. Many of the people we spoke to had spent months, some more than a year, behind bars.
Many remain without papers simply because the system is so chaotic and can be impossible to access.
At midnight on Friday we drive to the western outskirts of Athens to talk to people trying to apply for asylum.
As the roads get quieter and the houses fewer, we turn into a deserted complex of anonymous buildings, round a corner, pass a police check point and there suddenly, shockingly and out of sight of the rest of the world, hundreds of people – from Syria, Afghanistan, Democratic Republic of the Congo, Eritrea – are huddled together in a line along a metal fence.
The whole place is bathed in an eerie yellow glow from the street lights and it stinks of urine. Some people have been here for days, sleeping on flattened cardboard boxes they bring as mattresses, in the hope of getting a better place in the queue.
In an hour, a police officer will come and pick 20 people to register. The others must simply start the long walk back to the city centre.
En route they risk racist attacks. One man tells us they now come in twos and threes so they can protect each other. Many will try again next week, and the week after. Others will simply give up.
The atmosphere is tense and we approach tentatively. We explain who were are and where we’re from. Slowly people start to tell us their stories.
Many tell us they have been trying for months to get their papers. Others reveal experiences of terrifying racist violence and incessant police harassment. Within a few minutes I am surrounded by people wanting to tell their stories.
“You know what the problem is?” a man shouts from the back of the small crowd around me.
“You have come here without a TV camera or microphone. The world needs to know what’s happening here.”
I explain again that my colleagues will write a report and we will do everything we can to put pressure on the Greek authorities and the EU to improve. I have an audio recorder in my pocket and get it out. “Turn it on,” the man demands. This is his message to you:
Driving back into town Giorgos looks out at the city where he grew up. “It’s really sad to see this happening here,” he says. “People are being treated so badly but they’ve done nothing wrong. They are just looking for the things that so many of us are lucky enough to take for granted.”
Disclaimer: Some names have been changed
Read more:
‘Why don’t they just send me back to die?’ – Migrants despair on Europe’s borders (Blog, 12 April 2013)
‘I want all the world to know about us’ (Blog, 18 February 2013)
Forfatter:
Fem forbrytelser som kan få deg henrettet om du er på feil sted
Det som høres ut som fæl fiksjon er faktisk hentet fra virkeligheten. I noen av de 58 landene som fortsatt dømte mennesker til døden i 2012, kan en bli satt på dødscelle for ting som ofte ikke engang ville vært en forbrytelse i Norge. Selv om det er kulturforskjeller mellom Norge og landene som dukker opp i listen under presenteres også den norske strafferammen for forbrytelsene, for å sette det hele i perspektiv. Her er en liste over fem forbrytelser som kan få deg drept i visse land.
1. Utroskap – Sudan, Iran
I Sudan er det livsfarlig å ha samleie med andre enn sin ektefelle hvis en er gift. Kvinnene Intisar Sharif Abdallah og Layla Ibrahim Issa Jumul ble i mai 2012 dømt i separate saker til steining for “utroskap utenfor ekteskapet”. Denne regelen er implementert i flere religioner, blant annet i kristendommen der det sjette bud sier at du ikke skal bryte ekteskapet. Men at en stat skal begå drap på sitt eget folk for utenomekteskapelig samleie er i overkant drastisk. Heldigvis gikk det bra for de to kvinnene i Sudan. Begge sakene ble anket, og kvinnene ble til slutt frikjent.
I Iran sitter fortsatt ti personer på dødscelle, dømt til steining for denne samme forbrytelse. De fleste av dem er kvinner.
I følge § 209 av den norske straffeloven av 1902 kunne gifte personer som hadde samleie med andre enn sin ektefelle få fengselsstraffer på inntil 3 måneder. Denne lovbestemmelsen ble opphevet i 1927.
2. Nettaktivisme – Iran, Saudi-Arabia
Saeed Malekpour jobbet som programutvikler i Iran. Han utviklet en programvarepakke som senere ble brukt til å publisere pornografiske bilder på nettet. Saeed var uvitende om dette, før han ble tiltalt for å ha “fornærmet og vanhelliget islam”. En kan bare se for seg frustrasjonen han må ha følt da han i 2010 ble dømt til døden for noe han for det første ikke hadde gjort, og for noe som ikke burde være en forbrytelse i utgangspunktet. Det rapporteres at han ble frifunnet sist desember etter å ha offentlig angret sine synder.
I desember ble nettaktivisten Raif Badawi rettsforfulgt for å ha startet en nettside for samfunns- og politisk debatt. Tiltalen, som gikk på “frafall fra religionen”, ble droppet i 2013, og det hele virket som et forsøk fra myndighetene på å skremme de som prøver å holde en åpen debatt. Det er ikke alle som er like glad i ytringsfrihet.
I den norske straffeloven dekker § 142 blasfemi. Den ble blant annet vist til da statens filmtilsyn stoppet visningen av Monty python filmen Life of brian i 1980, og under karikaturstriden rundt Muhammed i 2006. Strafferammene i Norge er imidlertid mildere.
3. Humanitært arbeid – Sudan
Ja, du leste riktig. Forsøk på å hjelp sine medmennesker kan være straffbart. Det fikk Jalila Khamis Koko merke da hun ble arrestert i mars 2012, beskyldt for blant annet å “undergrave grunnloven” og å “føre krig mot staten”. Bakgrunnen var at hun i 2011 meldte seg frivillig til å bistå offer for den væpnede konflikten som raste sør i landet. Hun opptrådte i et klipp på Youtube der hun fordømte konflikten og ba om en våpenhvile på vegne av sivilbefolkningen. Hun ble benådet fra dødsstraffen, men måtte sone en kortere fengselsstraff før hun endelig ble sluppet fri i januar. En medvirkende faktor for hennes løslatelse var Amnestys arbeid. Se den avsluttede aksjonen her.
Det er flere paragrafer i den norske straffeloven som går på landsforræderi og forbrytelser mot staten (fra § 83), men disse legges ikke til grunn for å dømme humanitære arbeidere i Norge.
4. Tilknytning til opposisjonen – Iran
I 2012 opprettholdt høyesterett i Iran dødsstraffen mot Gholamreza Khosravi Savadjani. Den opprinnelige dommen var en fengselsstraff, men etter to nye runder i rettssystemet ble han dømt til døden. Selv om tiltalen gikk på “fiendtlighet mot Gud”, var det anklager om tilhørighet til det ulovlige opposisjonspartiet Peoples’ Mojahedin Organization of Iran som sendte han til tiltalebenken.
Det er i Norge fullt lovlig å tilhøre politiske opposisjonspartier, noe vi sannsynligvis kommer til å merke under sommerens valgkamp.
5. Narkotikatrafikk – Kina, Filipinene, Iran, Saudi-Arabia
30. mars 2012 ble Robert Shan Shiao-may fra Hong Kong og Lien Sung-ching fra Taiwan henrettet i Kina. De ble arrestert i 2005, mistenkt for å ha sendt 192 kg metamfetamin fra Filipinene inn i Kina, og dømt til døden i 2009. Selv om dette er en alvorlig forbrytelse, kan ikke henrettelser av de skyldige rettferdiggjøres. Det er urovekkende hvor lav terskelen er i enkelte asiatiske land for å idømme dødsstraff for denne typen forbrytelser. Minst halvparten av de dødsdømte fangene i Thailand sitter inne for narkotikarelaterte forbrytelser. I Iran var 70 prosent av alle rapporterte henrettelser i 2012 for narkotikalovbrudd. Saudi-Arabia har hatt en oppgang i henrettelser i narkotikarelaterte saker de siste årene. 22 mennesker ble henrettet for den type saker i 2012, mot tre i 2011.
Grov narkotikaforbrytelse har i Norge en strafferamme på inntil 10 års fengsel, ifølge § 162. Gjelder det en spesielt stor mengde stoff går strafferammen opp til 21 års fengsel.
Ekstra: Ingenting – flere steder i verden
Vel, en blir ikke anklaget for ingenting og så dømt til døden. Men en kan bli uskyldig dømt og henrettet. Dødsstraff legitimerer den ytterste voldsanvendelse fra statens side, og det vil være mennesker som er uskyldig dømt. Det kan alltid skje feil i rettsvesenet, og det kan aldri utelukkes at en uskyldig blir henrettet.
Mange husker kanskje saken til Troy Davis, som i 1991 ble dømt til døden for drapet på en politimann i Georgia, USA. Troy hevdet lenge at han var uskyldig dømt og forsøkte å få saken gjenopptatt flere ganger. Høyesterett avviste anken hans, og mente at han ikke “i en tilstrekkelig grad klarte å renvaske seg selv, selv om det var litt tvil rundt hans skyld og saken mot han ikke var helt vanntett”. Troy ble henrettet i september 2011 selv om det ikke fantes fysiske beviser mot han, og syv av de opprinnelige ni vitnene hadde trukket vitneutsagnene sine.
Det finnes flere andre eksempler fra rundt i verden der mennesker har blitt henrettet selv om det er stor tvil rundt deres skyld. Dette er enda en grunn til at dødsstraff må avskaffes. Les om Amnestys arbeid mot dødsstraff.
Fredrik Reed studerer PR, kommunikasjon og media i Volda og har tilbrakt praksisperioden i Amnesty. I løpet av oppholdet i Amnesty har han lært seg et par ting som kan være greit å vite før han drar ut i den store verden.
Forfatter:
Gerald Folkvord Undertrykkelse made in Norway
Mens norske diplomater gjør en viktig innsats for bedre våpenkontroll internasjonalt, er norsk krigsmateriell fortsatt verktøy for tortur, krigsforbrytelser og undertrykkelse.
Det var jubelstemning i Amnestys korridorer verden rundt da FNs generalforsamling forrige tirsdag vedtok en pakt for å kontrollere den internasjonale handelen med «konvensjonelle våpen» det vil si alt fra jagerfly til pistolkuler. Denne avtalen, den såkalte Arms Trade Treaty, hadde vi kjempet for i 20 år – side ved side med mange andre menneskerettighets-, utviklings- og fredsorganisasjoner og ikke minst utallelige grassrotaktivister i det globale sør, der den ukontrollerte flyten av våpen gjør mest skade.
I prosessen som til slutt førte frem til vedtaket om våpenhandelsavtalen utmerket Norge seg som et av de landene som engasjerte seg mest ikke bare for å få avtalen i havn, men også for at den skulle være sterk og tydelig forby salg av krigsmateriell som med stor sannsynlighet ville brukes til å begå menneskerettighetsbrudd eller brudd på internasjonal humanitær rett. Denne holdningen fikk også ettertrykkelig støtte fra de største norske våpenprodusentene, som var klare på at de heller ikke ønsket at deres produkter skulle brukes til den slags forbrytelser.
All ære til norsk UD og den norske regjerningen for denne viktige innsatsen. Men i lyset av dette positive engasjementet for strengere våpenkontroll er det ekstra rart å se Stortingsmeldingen om norsk våpeneksport i 2011 som skal diskuteres av Stortinget i morgen. Riktignok forteller også denne rapporten at Norge er svært opptatt av at våpen ikke skal havne i feil hender. Men ser man på listen over hvilke land norske våpenprodusenter fikk lov til å selge til, blir bildet langt mindre positivt. I samme år som Saudi Arabias styrker gikk inn i Bahrain for å hjelpe med å knuse protestbevegelsen for politiske reformer, mottok landet norsk krigsmateriell for over en million kroner. Også andre autoritære arabiske regimer fikk støtte seg på norsk militært utstyr.
Mest slående er kanskje eksporten av krigsmateriell til Tyrkia som norske bedrifter tjente nesten 200 millioner kroner på i 2011 – samtidig som Tyrkias styrker gjentatte ganger brøt seg inn og herjet i nabolandet Irak for å jakte på kurdiske opprørere, og samtidig som landets myndigheter holdt et stort antall journalister og menneskerettighetsforkjempere fengslet.
Mens norske politikere i det minste går med på at våpeneksport til autoritære regimer kan være problematisk, avvises det blankt å så mye som vurdere om man skal fortsette å eksportere til Tyrkia. Eksportmeldingen kan til og med fortelle om en betydelig økning i eksport av krigsmateriell til Tyrkia i 2011.
Som NATO-medlemsland er Tyrkia for norske myndigheter per definisjon et av de “snille” landene, uansett hvilke overgrep landets myndigheter foretar seg.
Stortingsmeldingen om «eksport av forsvarsmateriell» forteller imidlertid langt fra den hele historien om hvor norske produkter er med på å undertrykke befolkningen og bryte menneskerettigheter. Den dekker nemlig bare den relativt milde delen av norsk våpeneksport. Såkalte våpendeler og komponenter er ikke del av rapporten og heller ikke underlagt UDs eksportkontroll. Det er heller ikke krigsmateriell som produseres av norskeide bedrifter i utlandet. På den måten har både norske raketter, produsert av et datterselskap til norske Nammo i USA, og norsk brensel (produsert av Chemring Nobel i Hurum) som driver de beryktete Hellfire-rakettene, havnet hos den israelske hæren og bidratt til å drepe sivile palestinere og systematisk ødelegge infrastruktur på de palestinske områdene som norske bistandspenger hadde vært med på å bygge opp.
Når det gjelder Nammo-datterens våpeneksport til Israel, så forsvarer regjeringen seg gjerne med at selskapet opererer under amerikansk lov og dermed ikke må følge norske regler. 50% av aksjene i Nammo eies imidlertid av den norske staten, så det er ingen tvil om at norske myndigheter hadde vært i stand til å stoppe denne handelen hvis de hadde ønsket det. Men det er fortsatt en lang vei å gå til Norge virkelig vil følge de relativt høye etiske standardene man har satt seg konsekvent og med den nødvendige politiske viljen.
Bli med på markering mot norskvåpeneksport utenfor Stortinget i morgen tirsdag 9. april kl 09.00
Gerald Kador Folkvord er rådgiver i Amnesty International i Norge og har jobbet med våpenhandel i en årrekke.
Forfatter:
-Well done to Amnesty
Alberto Estéves har koordinert Amnesty internationals lobbyvirksomhet mot en internasjonal våpenhandelsavtale. I dette blogginnlegget forteller han om viktigheten av avtalen og sin personlige reise mot målet.
In the name of my grandfather: My personal search for a lifesaving Arms Trade Treaty.
It was a special moment I’ll never forget.
On Wednesday morning 27 March as I walked towards the UN official giving out copies of the Arms Trade Treaty (ATT), I held my breath wondering how the Golden Rule principle of “No Arms for Atrocities” had been worded in the final treaty text.
We knew it would be worked in somehow, but it was an intriguing moment nonetheless. I quickly glanced at the preamble, scope and implementation articles and rushed to carefully read articles 6 and 7, encompassing the Golden Rule. I read it again, in case I had missed something. Then I had a look at the provisions on reporting, diversion and how the treaty can be changed in the future. I took a deep breath and said to myself: “Well done to Amnesty, we’ve got the Golden Rule in.”
After nearly 20 years of working on this issue, I felt relieved, but the battle was not over yet. I have many fond memories of this long process, but a particular one came to my mind when I held the text in my hands. I remembered walking on the frozen sea in the winter of 2001 as we came out of a successful meeting in the Finnish Foreign Affairs Ministry with my friend Frank Johansson, Director of AI Finland.
Of course it was Brian Wood, Amnesty International’s Head of Arms Control and Human Rights, who, 20 years ago, came up with the concept of the ATT, sitting in small room with colleagues from Saferworld, BASIC and the World Development Movement. And he has been instrumental in getting us here. As has Clare da Silva, our bright ATT legal advisor, the real legal brain behind the ATT text and many of our suggested recommendations.
I think a turning point in this long struggle was when Frank managed to “sell” the idea to Erkki Tuomioja, Finnish Minister of Foreign Affairs. He was our first champion beyond Costa Rica and managed to get the support of other governments, including the UK – whose support has been key and was achieved through sustained campaigning and lobbying by Amnesty International and others – Australia, Japan and other states known as the “co-authors”. They, along with Kenya and Argentina, launched the ATT process in the United Nations.
But I had no time to waste. I quickly ran back to Amnesty’s office close to the UN to meet our legal and policy experts to analyse the text. The devil is in the detail, but the overall feeling was “Yes, we like it”. Of course it could be better, but the hard work put in by some 25 Amnesty International lobbyists from all over the world over the past two weeks seemed to have paid off. We’re certain that none of this would have come about without the support of campaigners, lobbyists and media workers back in capitals, supported by Amnesty members.
Although the final ATT has some deficiencies, we think it includes some strong rules to help protect human rights.
Article 6 of the treaty includes strong prohibitions on arms transfers that fuel genocide, war crimes, and crimes against humanity – giving states no wiggle room to continue sending arms to fuel atrocities.
We are also encouraged by the wording in Article 7, which obliges states to assess the overriding risk of serious human rights violations – including extrajudicial executions, torture and enforced disappearances – before giving an arms transfer the green light. This is a major breakthrough, and hopefully we won’t ever again face a situation where a legal loophole allows unscrupulous arms brokers to profit from selling arms to fuel atrocities without ever being brought to justice. Think of the Rwanda genocide in the mid 1990’s.
Apart from preventing future Rwandas (or serious human rights violations we have reported more recently in countries including Guinea, Côte d’Ivoire, Democratic Republic of the Congo and others), I have a very personal reason for having pursued a lifesaving ATT that protects human rights.
In the early days of the Spanish Civil War, my grandfather Javier Estévez, then 33 and a member of a Republican leftist party in Spain, was severely tortured by his fascist cousin (an irony of fate, as there is always an element of envy in these tragedies). Later, on the morning of 14 September 1936, he was shot in the head by his cousin, just outside the cemetery of Ponteareas, the small town where he lived in north-western Spain.
My grandmother was left alone with four kids and the stigma of being the widow of a “Red”. If only an ATT had been in place in those days (the League of Nations did try something similar in the 1920s, but failed), maybe the transfer of the pistol used to kill my grandfather would not have been authorized, his life would have been spared and my grandmother saved from years of hardship.
I am sure that this ATT will help save other people’s lives. So I dedicate this to the memory of my grandfather.
The litmus test will be how the Treaty is implemented, but before that we needed to get the vote through on Tuesday 2 April. That was a historic moment we enjoyed from the balcony of the UN General Assembly hall. That memory of the large screen with the results of the vote will be with me forever. We made it happen!: 154 “yes”, 23 abstentions and 3 “no” votes. Amazing!
The ATT will be signed on 3 June and we need 50 ratifications for a speedy entry into force – meaning if enough states get on board quickly, we could have a functioning treaty within a little more than a year. So we’d better get cracking on the ratification campaign!
Last week we saw a repeat of last July, where our hopes to see the treaty text adopted by consensus were dashed. But it was only a delay. We knew it could happen.
Over the long weekend, we emailed and called scores of diplomats to get them to co-sponsor or vote “yes” to the resolution Kenya submitted to the UN General Assembly.
This went to a vote by all UN member states Tuesday 2nd April, some time after 11 am New York time. Almost 100 states co-sponsored the resolution. We were confident that this time, we would win through.
We didn’t get an ATT last July, or last week. But on Tuesday 2 April 2013 it happened. A historic day for human rights. As the saying goes, “third time, lucky!”
