8. mars 2010, publisert av Patricia Kaatee

Kvinnedagen 8. mars: Vi tror på forandring!

Fredag 5. mars presenterte Amnesty International rapporten Case Closed. Rape and Human Rights in the Nordic Countries for en fullsatt sal på et sidemøte i FNs Commision on the Status of Women (CSW) i New York. Blant tilhørerne er mange norske frivillige organisasjoner som Kirkens Nødhjelp og Fokuskvinner, i tillegg til representanter for Likestillingsombudet og den norske FN-delegasjonen her i New York.

Temaet for møtet er hindringer på veien til rettferd for kvinner som er utsatt for voldtekt og seksuelle overgrep. I panelet sitter Katarina Berghered, som presenterer rapporten på vegne av de nordiske Amnesty-seksjonene, Tina Musuya, leder for Center for Domestiv Violence Prevention i Uganda og Vichuta Ly som leder  Legal Support for Children and Women i Kambodsja. Widney Brown fra Amnesty Internationals sekretariat i London er ordstyrer for møtet.

Panelet fra venstre: Katarina Bergehered, Widney Brown, Vichuta Ly, Tina Musuya

Det går en rød tråd gjennom presentasjonene til Tina Musuya, Vivchuta Ly og Katarina Bergehered og viser at kvinner verden over har små sjanser til å få oppreisning gjennom rettsystemet etter overgrep og voldtekt. Mange av hindringene er felles. Opplevelsen av skam og skyld som gjør det vanskelig for kvinner å anmelde voldtekt. Mangelfulle rettsmedisinske undersøkelser og dårlig sikring av fysiske bevis. Ingen eller mangelfull politietterforskning. Kjønnsstereotype forestillinger om kvinners seksualitet som svekker kvinners troverdighet i rettssalen og bidrar til at rettssaker ender med frifinnelse. Resultatet er at overgriperne i all hovedsak går fri.

Tina Musuya forteller: – I Uganda er kvinner utsatt for et sterkt press om ikke å anmelde voldtekt. De får beskjed fra mødre og svigermødre om at volden er noe de bare må lære seg å leve med. I tillegg er korrupsjon i politiet et stort problem. Politiet tar betalt for å unnlate å følge opp en anmeldelse, og dermed blir det ikke noen sak.

I Kambodsja er muligheten for å føre en rettssak fram mot fellende dom avhengig av hvorvidt det kan føres bevis for at kvinnens jomfruhinne er skadet eller ødelagt. – Tradisjonelt har dokumentasjon av skader på jomfruhinnen vært brukt for å bevise en voldtekt i rettssalen. Dermed er det også skapt en forestilling om at det bare er kvinner som ikke har hatt sex som kan voldtas, forteller Vichuta Ly. – I tillegg er det et stort problem at rettsystemet i Kambodsja er inkompetent og sendrektig. Saker blir borte i systemet. En kvinne kan få beskjed fra politiet at saken hennes er forsvunnet, og oppleve at den aldri kommer til rette.

Selv om de nordiske land er kommet langt når det gjelder likestilling mellom kjønnene så er det mye som gjenstår før kvinner har en reell beskyttelse mot diskriminering og vold. – Det er en høy forekomst av voldtekt i alle de nordiske land, men de færreste sakene blir anmeldt til politiet. I Danmark kan en overgriper fremdeles få redusert straff om han gifter seg med offeret. I Finland er det ikke en gang offentlig påtale i alle voldtektssaker. I Norge blir over 80 prosent av de anmeldte voldtektssakene henlagt av politiet. Alt dette er alvorlige angrep på kvinners rett beskyttelse mot diskriminering og til likhet for loven med menn, understreker Katarina Berghered.

Mange av de som tar ordet i debatten uttrykker stor overraskelse over at voldtekt er såpass utbredt i Norden, og at så mange saker blir henlagt av politiet. – Jeg er sjokkert, sier  Gassama fra FNs kvinneorganisasjon UNIFEM. – Dette er det ingen som snakker om! Jeg skal ta det opp medderes regjeringer neste gang jeg treffer dem, og høre hvordan de vil følge opp dette!

Cecilia Sandenberg fra Universitetet i Bahia, Brasil, en av de mange fantastiske kvinnene jeg har truffet her på CSW, sier til meg etter møtet: – Hvis vi ikke trodde det var mulig å forandre verden ville vi ikke ha vært her i dag. Og det har hun helt rett i. Vi tror på forandring.

Utenfor FN-Bygningen

I dag, på Kvinnedagen 8. mars, skal vi vise det, rope det ut høyt. I Oslo, Stockholm, Helsinki, København. I Phnom Penh, Kampala, New York, og tusenvis av andre steder i verden. Vi tror på forandring. Kvinner verden over skal få rett til likhet for loven, og rett til beskyttelse mot alle former for diskriminering.

Gratulerer med Kvinnedagen 8. mars!

4. mars 2010, publisert av Patricia Kaatee

Commision on the Status of Women i New York

I dag våknet jeg i New York, i det som en gang i tiden var falleferdige Pickwick Arms, men som i dag er hippe The Pod Hotell. Jeg er her som en del av Amnesty Internationals delegasjon på møtet i FNs Commision on the Status of Women (CSW) der Amnesty Internationals rapport Case Closed, Rape and Human Rights in the Nordic Countries skal presenteres under et sidemøte i morgen, fredag.

Det har vært spennende og forvirrende dager. Commision on the Status of Women møtes hvert år i månedsskiftet februar-mars for å rette søkelyset på situasjonen for verdens kvinner, og enes om mål og tiltak som kan motvirke kjønnsbasert diskriminering og fremme likestilling. De fleste av FNs 192 medlemsland sender en offisiell delegasjon til CSW. I tillegg deltar representanter fra hundrevis av frivillige organisasjoner (NGO’er). CSW blir dermed ikke bare et viktig forum for påvirkning av nasjonale og internasjonale myndigheter, men også et sted for læring, nettverksbygging og utveksling av ideer og erfaring.

Amnesty Internationals delegasjon til CSW er sammensatt av kolleger fra det internasjonale sekretariatet i London og New York og fra ulike nasjonale Amnesty-seksjoner. Katarina Berghered, min kollega fra AI Sverige, skal presentere den nordiske voldtektsrapporten under sidemøtet om voldtekt og rettferd på fredag. Poonam Joshi fra AI UK har ansvaret for et sidemøte om FNs Milleniumsmål på lørdag. Stella Jaeger fra AI Sveits er her som en del av den sveitsiske delegasjonen, og er dermed også vår ”spion” inn til offisielle forhandlinger og arrangementer som de frivillige organisasjonene er utestengt fra.

For også her på CSW hersker det en slags Orwellsk verdensorden der alle er like, men der noen likevel er likere enn andre. Det viser seg nemlig at selv om alle møtene i prinsippet er åpne, så er det ikke mulig å delta på møtene som arrangeres av FN-organisasjonene og de offisielle delegasjonene uten å ha adgangskort. Og adgangskort er det ingen som vet hvordan en skal få tak i. Polly Prescott, som jobber på AIs FN-kontor i New York, er like forvirret som oss andre. – Jeg tror det varierer fra møte til møte. Jeg tror det legges ut adgangskort på begynnelsen av dagen til noen av arrangementene, men ikke til alle. Det enkleste er kanskje å ta kontakt med arrangøren direkte. Damen bak informasjonsskranken i FN-bygningen er like forvirret som meg, men atskillig mer frustrert. – Jeg har ikke oversikt, alle spør og jeg vet ikke hva jeg skal svare. Den svenske delegasjonen har i hvert fall ikke lagt ut noen adgangskort til deres arrangement om mødrehelse her i dag.

Det er mange møter å velge mellom, og framfor å bruke mye tid på å finne fram til den svenske delegasjonen, som kanskje eller kanskje ikke vil gi meg et adgangskort, velger jeg å gå på noen av de åpne NGO-møtene. Det mest spennende av disse viser seg å være møtet om vold mot kvinner i kulturens navn, der et knippe kvinner fra ulike muslimske land – Nigeria, Indonesia, Sudan, Malaysia og Senegal – forteller om deres arbeid for å motvirke kulturelle og religiøse begrunnelser for vold og overgrep mot kvinner. På møtet deltar også tre av FNs spesialrapportører – mot tortur, utenomrettslige henrettelser og vold mot kvinner. I spørsmålsrunden etter innledningene spør en tilsløret kvinne om ikke kvinnenes fortolkning av islam er en innblanding i hennes religiøse tro og dermed et brudd på hennes grunnleggende menneskerettigheter. FNs spesialrapportør mot tortur Manfred Novak tar ordet, og svarer klart og tydelig at individet har en grunnleggende rett til å velge sin tro og utøve sin religion, men det er under alle forhold statens plikt å respektere, forsvare og beskytte grunnleggende menneskerettigheter, inkludert retten til beskyttelse mot vold og overgrep.

Det er også en tredje slags møter her, og det er møtet i selve kommisjonen. I CSW møter bare de offisielle delegasjonene, men NGO-representanter kan følge diskusjonen fra publikumsgalleriet. Jeg er egentlig litt usikker på om det som foregår i møtesalen her er veldig spennende, særlig når revideringen av Handlingsplanen fra Beijing var vedtatt før jeg en gang hadde fått akkreditering. Så skal jeg selvfølgelig sørge for å få med meg en og annen av debattene her også på et eller annet tidspunkt.

Men akkurat nå strever Katarina og jeg igjen med å få tak i adgangskort, denne gangen til et møte som EU-delegasjonen arrangerer om EUs handlingsplan mot vold mot kvinner. Katarina ringer sine kontakter i den offisielle svenske delegasjonen. Om det slår feil kan kanskje Amnestys tidligere studentrådsleder Maria Glenna få tid til å lose oss gjennom. Hun er praktikant ved Norges FN-delegasjon i New York, men sitter nå dessverre opptatt i møte med FNs generalsekretær Ban Ki Moon og Bill Clinton, så jeg skjønner jeg ikke har hennes førsteprioritet akkurat nå.

Og om alt slår feil finner vi nok et spennende NGO-møte der vi kan bli kjent med nye mennesker, og lære om og la oss inspirere av andre organisasjoners erfaringer med å fremme kvinners rett til beskyttelse mot diskriminering og vold.