Blogg

28. March 2014

Forfatter:

Linn Silseth

Hjelpen fra tante Alice

Norske aktivister engasjerte seg sterkt i hasteaksjonen for Anthony Doyle som dessverre ble henrettet kl 01 i natt norsk tid. Nesten 25 000 skrev under på aksjonen vår. Til tross for det tragiske utfallet ønsker vi å dele en liten historie om hvordan Amnestykontoret i Norge fikk hjelp fra uventet hold av en tante i Texas. En liten historie om hvilken innsats som legges i hver aksjon, og for at signaturene skal komme fram. Uten tante Alice hadde kanskje underskriftene fra aksjonen vår aldri nådd fram til USA.

Problemene startet da underskriftene skulle sendes til benådningsstyret i Texas. Alle epostene kom i retur, ingen av epostadressene vi hadde fått oppgitt fungerte. Kampanjeavdelingen var rådville og redd for at over 23 000 underskrifter fra Norge ikke ville nå fram.

Men engasjement for dødsstraff og Anthony Doyle viste å strekke seg over Atlanteren og helt til tante Alice i Texas. Karoline er praktikant i Amnestys kampanjeavdeling og jobbet med saken til Anthony. Hun ga ikke opp, og kontaktet tanten sin Alice som bor i Texas.

Tante Alice var ikke vond å be og tok utfordringen på strak arm. Hun printet ut 23 763 underskrifter og sørget for at de ble sendt til benådningsstyret i Texas. Utgiftene hun hadde kaller hun en donasjon til Amnesty Norge. Vi sender en stor takk til alle flotte engasjerte mennesker som Karoline og hennes tante Alice. Det er på grunn av alle dere engasjerte Amnesty-aktivister at vi kan skape endring!

Linn Silseth er kommunikasjonstudent på praksis i Amnestys kommunikasjonsavdeling og opptatt av at meldingene skal nå mottaker.

kommentarer på dette inlegget

27. March 2014

Forfatter:

Linn Silseth

Kan man henrettes for å se såpeopera?

Dødsstraff kan virke fjernt for oss som bor i Norge. Likevel bruker flere land dødsstraff for en rekke ikke-voldelige lovovertredelser.

Gjett hva du kunne bli dømt til døden for i 2013.

1. Korrupsjon

2. Ekteskapsbrudd

3. Smugling av narkotika

4. Biltyveri

5. Se på forbudt såpeopera

Klarte du det? Se om du har fått riktig svar.

 

Klarer du å plassere riktig land med riktig ”forbrytelse”?

A.Kenya og Nigeria.

B. De forente arabiske emirater, Indonesia, Iran, Jemen, Kina, Laos, Malaysia, Pakistan, Qatar, Saudi-Arabia, Singapore, Thailand og Vietnam

C. Kina, Nord-Korea og Vietnam.

D. Nord-Korea.

E. Saudi-Arabia.

Her kan du se om du har fått riktig svar.


Linn Silseth er kommunikasjonsstudent og i praksis i Amnesty nettredaksjon. Sammen med dødsstraff-ekspert Jon Trana, har hun laget quiz i anledning lansering av Amnestys årlige dødsstraff-rapport som lanseres i dag.

kommentarer på dette inlegget

19. March 2014

Historien om Raif Badawi og Norge

Marsipankake med sjokoladebokstaver. Dramatisk gateteater. Fakkeltog. Bunadskledd leikaring. En hangglider. Et linotrykk.

Historien om norske aktivister og den saudi-arabiske bloggeren Raif Badawi er ikke unik i Amnesty-sammenheng, men den er likevel rørende fin.

På små og store steder og gjennom et vell av ulike uttrykk kjemper norske Amnesty-aktivister en iherdig kamp for å løslate en fengslet saudi-arabisk mann. Hvorfor tar denne kampen så mange former? Troen på at oppmerksomhet skaper engasjement og at søkelys inn i en fengselscelle kan gjøre en forskjell. Vissheten om at internasjonalt press virker inn på beslutningstakere.

Det er grunnen til at aktivister i Sandnes serverte marsipankake på torget med Raif Badawi – i solidaritet skrevet med små sjokoladebokstaver.

Det er grunnen til at ekstremsportere kastet seg utfor fjellskjenter, padlet nedover skummende stryk og longboardet i 100 kilometer i timen med ulike bokstaver. Tilslutt stavet de Free Raif Badawi da de møttes i låven til Ekstremsportvekogeneral og Amnesty-aktivist Jon Gjerde på Voss.

Det er grunnen til at skoleelever i videregående skoler over hele landet har skrevet låt-tekster til Lars Vaulars neste store hit. Det rappes Hva sa vi? Raif Badawi og 600 pisk, litt av en risk.

Det er grunnen til at et 40-talls mennesker går i fakkeltog gjennom Sandnes’ gater med bildet av bloggeren på staker. Det synges Til Ungdommen og taktfast hamring i stokker gir rytmen til dramatisk gateteater.

Rett etter markeringen endret kona til Raif Badawi, Ensaf Haider, profilbildet sitt på Facebook til bildet av fakkeltoget. Etter fengslingen av mannen fikk hun og barna status som kvoteflyktninger og opphold i Canada. Derfra drifter hun Raif Badawis Facebook-konto og Twitter-konto og liker og kommenterer alt som deles i sosiale medier.

Aktivismeformene og kreativiteten er den samme, men nett og sosiale medier har hvisket ut den geografiske avstanden og gjort kontakt mellom aktivister mye enklere. Sammen inspirerer de hverandre til å fortsette og holde trykket oppe.

Hvordan føles det hele for kona Ensaf, som ser denne flommen av aktivisme i alle mulige varianter på nett? Og for Raif, som får formidlet alle aktivitetene gjennom de som besøker han i fengselet?

Vi intervjuet Ensaf via Skype om dette til et undervisningsopplegg. Det ble en tårevåt samtale både for Ensaf, aktivist Lisa og arabisk-oversetteren Manal.

Et lite inntrykk av hvordan det oppleves for Raif, får vi gjennom svaret han har formidlet til Amnesty-aktivist Nancy Herz. Under markeringen i Sandnes leste hun opp en hilsen fra ham til norske aktivister.
https://www.youtube.com/watch?v=fP_yUECk-eU

Kona til Raif var rask til å like og dele filmen av opplesningen av takketalen, som en av aktivistene i salen tok opp og la ut.

Historien om Raif Badawi og norske aktivister er en påminnelse om verdien av andre menneskers engasjement for en som sitter fengslet. Om solidariteten mellom fremmede mennesker fra ulike steder i verden med felles tro på de samme verdiene. Om at ingen handling er for liten. Alt som gjøres i kampen for et fengslet enkeltmenneske har en verdi for den det gjelder.

Jeg gleder meg til den dagen jeg kan skrive saken: Raif Badawi møter aktivister i Sandnes.

 Kristin Rødland Buick er nettredaktør og sosialemedie-ansvarlig i Amnesty. Hun er lidenskapelig opptatt av sosiale mediers mulighet til å bygge bevegelsen av menneskerettighetsforkjempere verden over.

kommentarer på dette inlegget

13. March 2014

Forfatter:

Ina Tin

Sammen for Syria

Akkurat nå er titusenvis av mennesker sperret inne i beleirede byer i Syria. De har ikke mat. De mangler medisiner. De dør fordi de ikke får hjelp.

I kveld står vi sammen med sivilbefolkningen i Syria. Vi vil ikke være passive vitner til at folk sulter i hjelp og risikerer å bli drept på jakt etter mat. Vi vil tenne et lys for håp #WithSyria.

I kveld står vi samlet om ett klart budskap: Syria lider. Slipp hjelpen fram!

Dette er kravet fra oss i Amnesty og fra medmennesker i en rekke norske byer. Også i resten av verden sier folk fra i dag – fra London til Hong Kong. I Norge står sju humanitære- og menneskerettighetsorganisasjoner sammen om lysmarkeringene.

Les hvordan du også kan vise solidaritet med Syria i sosiale medier.

I tre år har vi sett en sivilbefolkning bli uskyldige ofre i en kamp om Syrias fremtid der absolutt alle midler er tatt i bruk. Det begynte med arrestasjoner, tortur og forsvinninger av fredelige demonstranter. Nå ser vi væpnet kamp, bortføringer, beleiringer, bombing av nabolag, landsbyer og byer, konvensjonell krigføring og bruk av gass. Den tragiske statistikken teller nå over 120.000 drepte – inkludert minst 10.000 barn. Ni millioner er på flukt i eget land og over grensene til Syrias naboland. I beleirede områder har mange sivile sultet i hjel. Alt fra spedbarn til gamle, menn og kvinner.

Uavhengig av spørsmål om skyld. Uavhengig av verdenssamfunnets manglende politiske handling. I dag samler vi oss om ett klart humanitært budskap:

Vi kan ikke være vitner til at medmennesker i Syria sulter ihjel fordi de holdes innestengt uten tilgang på mat og medisiner. Vi kan ikke være vitner til en sivilbefolkning som fryser, sulter og blør. Mange kunne vært reddet hvis de fikk tilgang til den hjelpen som finnes. Kravet til politiske beslutningstakere i Norge, i alle FN-land, er enkelt, men livsviktig: Humanitær hjelp til sivile må slippes frem til alle deler av Syria. Kravet må innfris nå.

Sikkerhetsrådet i FN vedtok i forrige måned sin aller første Syria-resolusjon. Den slår fast at beleiringer må opphøre og at humanitær hjelp skal frem til alle deler av Syria. Denne resolusjonen hilses sårt velkommen. Men nå må ordene omsettes til handling. Evakueringen fra gamlebyen i Homs viser at det går an å presse partene til konkrete, humanitære tiltak. Det må ikke bli et enkeltstående eksempel. Forhandlinger må i gang om stans i beleiringer. Humanitær hjelp må ut til alle som lider i Syria.

Tre års sammenhengende tragedie i Syria er tre år for mye!

Vi tenner sammen et lys for medmennesker i Syria i kveld. La det brenne. La det skape handling. La det skape håp.

Ina Tin er seniorrådgiver i Amnesty i Norge med Midtøsten som spesialfelt og har tatt initiativ til at organisasjonene samarbeider om lysmarkeringen.

kommentarer på dette inlegget

8. March 2014

Forfatter:

Ina Tin

Vi står sammen for syriske kvinner

I 8.mars-tog landet rundt bruker Amnesty parolene til å sette fokus på situasjonen til syriske kvinner. 

8. mars er en dag der vi retter blikket utover. 8. mars er den internasjonale kvinnedagen, dagen da vi solidarisk slutter opp om kvinners kampsaker på steder i verden der nettopp internasjonal solidaritet trengs aller mest.

Syria er et åpent sår i vår bevissthet. Vi vet at mer enn 120.000 mennesker er drept så langt i den treårige konflikten. Og vi vet at mer enn sju millioner jenter og gutter, kvinner og menn er på flukt. De fleste flykter fra kamphandlinger på kryss og tvers inne i Syria, men over to millioner har søkt tilflukt i nabolandene. Vi vet også at verdenssamfunnet ikke har maktet å få en slutt på tragediene for de sivile i Syria. Derfor er Syria et åpent sår i vår bevissthet.

Det er lett å føle avmakt stilt overfor tragediene i Syria. Det er lett, men ikke meningsfylt. Særlig ikke for de medmennesker som akkurat nå er på desperat jakt etter trygghet. La oss derfor på en dag som denne samle oss om handlinger som faktisk kan bidra til nettopp litt mer trygghet.

Syriske kvinner har én ting tilfelles med kvinner over hele verden. I utrygge tider er de dobbelt utsatt. De er som alle andre sårbare for vold i krig. Bomber, granater og gass skiller ikke mellom kjønn. Men under torturen i arresten eller i fengselet spiller kjønn en rolle, og kvinner kan bli dobbelte ofre for soldaters herjinger. Kvinner i krig og kvinner på flukt bærer ofte med seg grusomme erfaringer som er knyttet til deres kjønn, eller de bærer med seg en berettiget frykt som knytter seg til nettopp den doble sårbarheten. Og disse opplevelsene er så tabubelagte at de ikke tørr å dele dem med noen, aller minst sin egen familie. I frykt for å bli utstøtt.

Det er dette mange kvinner bærer med seg når de kommer seg over grensen fra Syria til flyktningeleirer i nabolandene. Og den kjønnsbaserte volden ender dessverre ikke ved grensen. Det er her vi kan vise solidaritet i praksis. I verdens nest største flyktningleir Za’atri i Jordan har Amnesty International avdekket at syriske kvinner og jenter lever i stor frykt for overgrep og seksualisert vold. Når de beveger seg rundt i leiren, men særlig når de må på do, rett og slett. Kvinner i leiren forteller at de er livredde for å benytte flykningsleirens toaletter etter mørkets frembrudd, i redsel for å utsette seg selv for seksuell vold, angrep, eller trakassering. Svært mange kvinner unngår toalettene, særlig om natten, noe som har hatt alvorlige helsekonsekvenser, og skapt en høy konsentrasjon av urinveisinfeksjoner.

Dette kan man gjøre noe med! Amnesty krever sikkerhet for kvinner og jenter i Zaatri-leiren. De må få trygg tilgang til sanitæranlegg i leiren, også om natta. Vi ber alle bli med på en appell til myndighetene i Jordan om å få på plass tiltak som kan øke tryggheten for syriske kvinner i verdens nest største flyktningleirer.

Dette er en liten, men konkret og solidarisk handling for kvinner på flukt fra krigen i Syria. Ingen av oss har makt eller myndighet til å stanse galskapen i Syria, men det hindrer oss på ingen måte fra å vise vår solidaritet og kreve beskyttelse av kvinner på flukt.

Vi oppfordrer dere derfor til å signere underskriftslister på en appell til jordanske myndigheter. Samtidig oppfordrer jeg dere til å bli med på en stor internasjonal aksjonsdag for Syria torsdag 13. mars der medmennesker og organisasjoner i en rekke land vil vise at vi står sammen med sivile i Syria ved å tenne et lys og spre bildet av det i sosiale medier.

Les mer om aksjonen på nettsidene til Amnesty og alle de største humanitære organisasjonene i Norge.

Ina Tin er seniorrådgiver i Amnesty i Norge, og jobber spesielt med Midtøsten og Nord-Afrika. 

kommentarer på dette inlegget

5. March 2014

Forfatter:

Gjest

Min transkjønnede sønns venteværelse

NRK radio meldte tirsdag 4.2.2014, at Amnesty har gått ut med en rapport om transkjønnede og transpersoners vilkår i Norge og resten av Europa. Min umiddelbare reaksjon var glede og takknemlighet. En lettelse. Forhåpning. Noen der ute tenker på, og jobber for den saken som er så avgjørende for mitt barns framtid og helse.

Min sønn er 21 år gammel og transkjønnet. Han ble født som biologisk jente, og måtte gå en lang vei før han som 15-åring erkjente for seg selv at han hadde en kropp og et utseende som ikke samsvarte med hvordan han følte seg. Han følte seg som en gutt.

Han oppsøkte lege og psykolog og fikk henvisning til Rikshospitalets seksjon for transkjønnede. Her fulgte en langvarig utredning, og som 17-åring fikk han diagnosen F.64.0. Transkjønnet. De trodde på han.

Ved fylte 18 år fikk han påbegynne testosteronbehandling. Stemmen ble mørkere, kroppens muskulatur endret seg i mannlig retning. Dette var så etterlengtet. Det han følte innvendig, skulle reflekteres på utsiden.  Brystene holdes flate ved hjelp av en trang vest. Ubehagelig og vondt å ha på en hel dag, men helt nødvendig for han. Utseendemessig ser han nå ut som en gutt. Ingen tar han lenger for å være jente. I tillegg til hormonbehandling, er det to faktorer som er viktig for sønnen min: Tildeling av et mannlig personnummer, og fjerning av sine kvinnelige bryster.

Norske personnummer viser om man er mann eller kvinne. Dette sifferet skaper ofte problemer eller vanskelige situasjoner; i arbeidssøknad, skolevesen, bank, apotek etc. Det hittil mest nedverdigende øyeblikket var under passkontroll og kroppsscanning i USA, der vesten hans skapte mistenksomhet, og han ble testet for sprengstoffrester.

Rikshospitalet innkalte til en samtale om forestående kirurgi. Der ble vi informert om at eggstokkene må fjernes før han kan få et mannlig personnummer, og for å fjerne brystene må han også fjerne eggstokkene. Han må altså gå for «hele pakka», eller ingenting.

De informerte at dette var en total behandling, ikke stykkevis. Det var dette de kunne tilby fordi lovverket er slik. De ba han tenke seg om, og komme tilbake. Norske forskrifter sier altså i dag at han må gjennomgå et kirurgisk inngrep for å få tildelt mannlig personnummer. Han føler seg som en gutt, og han har kommet igjennom et trangt nåløye for å få diagnosen. Ekspertisen tror jo på at han er en gutt!

Han har de siste årene reflektert mye rundt savnet det kan være å aldri kunne få egne barn. Bioteknologiloven tillater ikke nedfrysing av egg, og tanken på å kunne gå gravid selv, var helt fremmed. Han var jo endelig godtatt som en ung mann. Menn går ikke gravide. Og kunne han da kalle seg selv en mann, hvis han skulle bære frem et barn? Han fikk lov til å bruke tid på avgjørelsen sin; skulle han gjennomføre operasjonene som kreves, eller skulle han vente og se om myndighetene ville endre forskriftene. Han ventet.

Og han har ventet så lenge at han har turt å tenke utenfor normen. Kan det hende han likevel i fremtiden hadde kunnet gjennomgå graviditet og fødsel? Eller mulig en kjæreste ville ønsket å bære frem et barn? Det vet han ennå ikke. Han er ung og har naturlig nok ikke tatt stilling til alt. Men skal han ta en stor irreversibel avgjørelse i dag? Nei, det tør han ikke. Han venter.

Jeg tenkte vel selv i begynnelsen at, man kan ikke få alt. Han ønsker å gjennomføre dette løpet, ergo så velger han bort muligheten for en dag å kunne få biologiske barn. Det kan være andre muligheter, som adopsjon. Men ventetiden har gjort mor klokere også.For det første, han velger ikke å endre kjønn. Han er født slik han er. Han er en gutt, født med feil kropp.

For det andre, hvorfor skal han steriliseres? Er det en medisinsk årsak her, som vi ikke kjenner til? Eller er det fordi det ikke vil kunne aksepteres av samfunnet at en mann blir gravid? Det hadde garantert resultert i forsideoppslag i tabloidene, hvis det kom ut, ja- men hvem vil det skade? Dette er den kroppen han har blitt tildelt. Og den er sannsynligvis forplantningsdyktig hvis han stopper opp testosteronbehandlingen for en periode. Det er mange mennesker som har tatt store sjanser i livet sitt for nettopp å kunne få biologiske barn. Dette ønsket kan kalles egoistisk, men er universelt.

Det ble snakket om at myndighetene var på glid. Kravet om sterilisering ville muligens bli endret. VG hadde en god artikkelserie om transkjønnede sommeren 2013, der talspersoner fra de fleste politiske partier uttalte enighet om at forskriftene burde endres. Men det har ikke skjedd noe. Sønnen min lever fortsatt i sitt venteværelse.

Han er et optimistisk og sterkt menneske. Andre hadde bukket under etter så mange år på vent. Men jeg ser at det tar på han. Han har ikke fått startet sitt voksenliv. Tanken på å kunne «gå tilbake» og leve som en kvinne er tenkt. Men det vil ikke være mulig for han. Ikke overhode. Det er vondt som mor å se at han ikke kommer seg videre i livet, og opprørende at det er lovverket som hindrer han. Vi kan ikke i Norge være kjent med at mennesker ikke kan få leve som seg selv.

Tusen takk til Patricia og Amnesty for det gode arbeidet. Jeg håper så mange som mulig vil signere Amnestys aksjon!

Heidi Kraft tok kontakt med Amnesty og takket for kampanjen da vi lanserte den i februar. Da vi ba henne dele erfaringene med leserne våre, skrev hun denne sterke bloggen. 

Les mer om Amnestys arbeid med seksuell orientering og kjønnsidentitet.

kommentarer på dette inlegget

27. February 2014

Amnesty jobber ikke i et vakum

I innlegget Organisasjonenes OL spør Anders Hasselgaard og Andreas Selliaas om Amnestys og andre menneskerettighetsorganisasjoners innsats i forbindelse med OL i Beijing og Sotsji har vært fånyttes. Ifølge forfatterne førte det sterke internasjonale presset mot Kina under Beijing-OL til massive motreaksjoner fra kinesiske myndigheter og dermed ble resultatet dårligere kår for menneskerettighetene i landet. De fortsetter med å stille spørsmålet: Hva om det samme skjer i Russland? Er det verdt det?

Dette er spørsmål vi som organisasjon hele tiden stiller oss: Hva er effekten av det arbeidet vi gjør? I hvilken grad setter vi enkeltindivider i fare som en konsekvens av det arbeidet vi og over tre millioner medlemmer og støttespillere gjør.

OL i Beijing og OL i Sotsji ga en unik mulighet til å gi bred offentlig støtte til lokale aktivister og til å få statsledere til å ta opp menneskerettigheter med sine kolleger i vertslandene og med IOC. Menneskerettighetsbruddene som har skjedd i forbindelse med begge OL har vært så graverende at det er vår plikt å sørge for at disse overgrepene ikke får gå upåaktet hen.

Studien til Hasselgård Norwegian Human Rights Organisastions and Olympic Games tar utgangspunkt i Amnesty og andre organisasjoners egne uttalelser i intervju med Hasselgård, men svarene sees ikke på i sammenheng med kinesisk politikk eller utviklingen av menneskerettigheter i Kina.

Vi mener det blir en konstruert virkelighet. Amnesty International opererer ikke i et vakuum.  

Menneskerettighetssituasjonen i Kina ble forverret på grunn av OL i 2008. Det var også det Amnesty forventet og var en av motivasjonene for at Amnesty kom så sterkt på banen. Vårt mål var å få menneskerettighetsbruddene frem i lyset – for å unngå ytterligere forverring ved at myndighetene kunne ture fritt frem i skjul.

Center for Housing Rights and Evictions anslo at minst halvannen millioner kinesere mistet sine hjem i sammenheng med byggingen av OL i Beijing.

Mot slutten av 1990-tallet kom en lovende prosess i gang for å avvikle såkalt omskolering gjennom arbeid i Kina. Denne prosessen stoppet opp etter at Beijing fikk tildelt OL i 2001. Kommunale myndigheter i Beijing var tydelige på at de trengte muligheten til å kunne sperre inne hvem som helst uten tiltale eller dom hvis de skulle kunne opprettholde orden før og under OL.

I forkant av Beijing-OL tok myndighetene opp igjen bruken av «svarte fengsler»for kjapt å kunne fjerne folk som prøvde å komme i kontakt med utenlandske medier eller besøkende for å fortelle dem om menneskerettighetsbrudd.

Det er underlig å påstå at disse overgrepene ble begått fordi det kom kritikk fra utlandet. Er det ikke helt selvmotsigende at kinesiske myndigheter skulle opprette svarte fengsler eller kaste folk ut av sine hjem for å hindre Amnesty og andre organisasjoners kritikk? Tvangsutkastelser og massearrestasjoner var heller ikke et resultat av den internasjonale diskusjonen om menneskerettigheter i sammenheng med OL.

Den Internasjonale olympiske komité (IOC), derimot, hadde en påvirkning på de menneskerettighetsbruddene som skjedde i sammenheng med OL i Beijing. Men komiteen gjemte seg bak påstanden om OL ikke hadde noe med politikk å gjøre og at undertrykkelse i Kina rett og slett ikke var deres ansvar. Ikke en gang når menneskerettighetsbruddene var en direkte følge av deres tildeling av OL til Beijing.

Amnesty retter ikke bare kritikk mot vertslandet, men også i aller høyeste grad mot IOC. Det er nettopp de store idrettsarrangørene, som skal finne en god balansegang mellom sportslig utfoldelse, butikk, etikk og makt, som er våre viktigste målskiver. Det er på tide at det med en tildeling av et stort internasjonalt idrettsarrangement følger menneskerettslige forpliktelser, på lik linje som det nå følger spesifikke miljøkrav til vertslandet av et OL.

Under åpningsseremonien oppfordret IOC-president Thomas Bach til at man ikke skulle drive politisk kritikk på utøvernes rygg. Vi tror at presset mot IOC kan få dem og kommende vertsland til å tenke seg om og slutte å drive forretning uten hensyn til de menneskelige kostnadene. Vårt krav til IOC er at de ikke kan godta at menneskerettighetsbrudd finner sted i forbindelse med de olympiske leker – både før, under og etter.

Solidaritet med aktivister i Russland. De siste årene før OL har man sett en kraftig innstramming av sivile rettigheter i Russland. At prestisjeprosjektet OL er en del av motivasjonen for dette er sannsynlig. Han ønsker ikke den kritikken som han vet kommer innenfra.

Amnesty har hele tiden før og under OL hatt nær kontakt med enkeltaktivister og større og mindre organisasjoner i Russland. Aktiviteten vår er på deres premisser, i mange tilfeller på direkte oppfordring. Ledende organisasjoner ber ettertrykkelig om internasjonal støtte fordi Putin har gjort arbeidet deres nærmest umulig og i mange tilfeller farlig.

Nylig har vi sett et skred av arrestasjoner av aktivister. Mange av arrestasjonene ser ut som en direkte maktdemonstrasjon av russiske myndigheter. Igjen spør vi oss: Har vårt engasjement hatt en negativ effekt på aktivisters ytringsrom? Har enkeltmennesker blitt utsatt for risiko på bekostning av vårt ønske om å skape oppmerksomhet rundt en større sak?

Dette er absolutt et ansvar vi er oss bevisst. Vi har jobbet med russiske aktivister i en årrekke og kan med trygghet si at de vi er i kontakt med vet hvilken fare de utsetter seg for og ville protestert uavhengig om de hadde Amnesty i ryggen eller ikke. Vi har løpende kontakt med aktivister og rådfører oss med dem og deres advokater om hvilken rolle som er mest hensiktsmessig at vi tar i enkeltsaker og i forhold til det store bildet.

Når russiske aktivister har Amnesty bak seg, er det imidlertid mindre sjanse for at de «forsvinner», både ut av folks bevissthet og dermed også ut av kjente fengsler og til ukjente oppholdssteder som tvangsarbeidsleire i Sibir.

Mange av samarbeidspartnerne våre i Russland har uttrykt frykt for at situasjonen kommer til å bli mye verre etter OL, når nettopp denne oppmerksomheten avtar. I motsetning til IOC fortsetter Amnesty søkelyset på Russland, også etter at OL-arenaene står tomme og mediedekningen stopper. Akkurat som vi fortsetter å gjøre i Kina.

Kristin Rødland Buick er nettredaktør i Amnesty. 

kommentarer på dette inlegget

25. February 2014

Forfatter:

Gjesteblogger

Organisasjonenes OL

Foran lekene i Sotsji har vi sett et voldsomt engasjement fra menneskerettighetsorganisasjoner og aktivister som ønsker å rette søkelyset mot Russlands brudd på menneskerettigheter og megalomanien som omgir Putins OL i Nord-Kaukasus. Vi så tilsvarende i forkant av OL i Beijing for seks år siden. Spørsmålet er om all aktivismen vi har sett i forbindelse med OL i Beijing i 2008 og OL i Sotsji i 2014 bare er menneskerettighetsorganisasjoners gylne mulighet til å promotere seg selv uten at situasjonen i Kina og Russland blir noe bedre.

Vi har studert norske menneskerettighetsorganisasjoners engasjement i forbindelse med OL i Beijing i 2008. I 2009 intervjuet vi åtte organisasjoner som engasjerte seg i lekene i Kina (Amnesty International Norge, Den norske Burmakomiteen, Den norske Helsingforskomiteen, Nettverk for Menneskerettigheter i Kina, Norsk Journalistlag, Norske Pen, Den norske Tibetkomiteen, Raftostiftelsen). Fire av organisasjonene intervjuet vi igjen i 2013 (fordi disse i første intervjurunde sa at OL også kom til å være en framtidig arena for menneskerettighetsarbeid, de andre sa at dette bare var aktuelt hvis store idrettsarrangementer skulle arrangeres i Kina). Studien gir noen interessante funn som vi mener bør diskuteres, særlig om organisasjonenes bruk av OL som arena for aktivisme.

Studien tar utgangspunkt i organisasjonenes egen vurdering av sitt arbeid med lekene i Beijing. Vi har ikke studert kinesisk politikk eller gransket utviklingen av menneskerettigheter i Kina. Vi har simpelthen tatt organisasjonene på ordet. Organisasjonene fikk mange spørsmål, men det er særlig fire unisone svar som vi ønsker å ta opp her og som framover bør være et godt utgangspunkt for debatt om OL som arena for menneskerettighetsarbeid. For det første mente alle organisasjonene at OL i Beijing var en gylden mulighet til å sette søkelyset på menneskerettighetssituasjonen i Kina, og dermed få til en endring på kort og lang sikt. For det andre mente alle organisasjonene at aksjonene de satt i gang var vellykket – blant annet fordi de fikk flere medlemmer og gjorde nordmenn oppmerksomme på situasjonen i Kina. For det tredje mente alle organisasjonene at menneskerettighetssituasjonen ble verre PÅ GRUNN AV OL. For det fjerde mente alle at de ville aksjonere i forbindelse med framtidige leker (for tre organisasjoner kun hvis det kunne relateres til Kina). Dette var svar vi fikk både i 2009 og i 2013.

Disse svarene får oss til å spørre – hvordan forstår menneskerettighetsorganisasjoner suksess i sitt arbeid med OL? Vi vet at alle som driver menneskerettighetsarbeid tar mange risikovurderinger og særlig på to områder: 1) de må vurdere ofre på kort sikt for å oppnå noe på lang sikt; og 2) de må vurdere enkeltskjebner i kampens hete opp mot kollektivets gevinst på et senere tidspunkt. Hva er kort og lang sikt i tilfellet Kina? Metodologisk er det vanskelig å skille effekten av OL fra andre forhold, men det er ingen tvil om at det går et veiskille ved lekene i Beijing. Flere år etter mener fortsatt organisasjonene vi har snakket med at menneskerettighetssituasjonen har gått fra vondt til verre, mye takket være OL. Var kampanjene mislykket, allikevel? Satt de bare igjen med medlemsvekst og enkle PR-poeng?

Aksjonsformene for politiske protester har endret seg siden det moderne OL kom i gang i 1896 og fram til i dag. Før andre verdenskrig protesterte deltagere mot mange forskjellige forhold, men ikke nødvendigvis mot vertslandet. Under den kalde krigen var det mange boikottaksjoner rettet mot vertslandet, men også på grunn av hendelser i internasjonal politikk. Etter den kalde krigen har man ikke hatt boikottaksjoner i det hele tatt. Aldri før har det deltatt så mange nasjoner i sommer- og vinter-OL. Og aldri har flere menneskerettighetsorganisasjoner søkt oppmerksomhet for seg og sin sak under lekene. Det massive internasjonale presset mot vertslandet Kina førte til massive motreaksjoner fra kinesiske myndigheter – det vi har kalt det olympiske stressyndrom – og dermed dårligere kår for menneskerettigheter i landet. Hva om det samme skjer i Russland? Er det verdt det?

Tekst ved Anders Hasselgård og Andreas Selliaas som nylig publiserte studien “Norwegian Human Rights Organisations and Olympic Games”, tilgjengelig for nedlasting her. Andreas Selliaas blogger også om sport og samfunnsspørsmål på bloggen Sportens uutholdelige letthet.

kommentarer på dette inlegget

18. February 2014

Forfatter:

Gjest

Sports and human rights

The goal of the Olympic movement is to contribute to building a peaceful and better world. According to the Olympic ideals, sports must be placed at the service of the harmonious development of humankind, with a view to fostering human dignity. Sports must be practised without discrimination of any kind. The Olympic spirit requires mutual understanding, friendship, solidarity and fair play.

Eduard Nazarskia is director of Amnesty International in Holland. He held a longer version of this speech at an expert meeting about sports and human rights at the Holland Heineken House in Sochi. The meeting was organised by Holland’s National Olympic committee.

Amnesty International recognises the ideals on which the Olympic Games were built. Amnesty was also founded as an organisation that strives to create a peaceful and better world. Respect for human rights is essential to achieving these goals, and we have worked hard for over five decades to convert the ideals expressed in common language to human rights standards and treaties.

This foundation has grown and has been refined, and it offers us as human beings more and more protection.

It is wonderful when the Olympic movement makes an explicit reference to human rights, as was the case in London in 2012. At those games, Russia, Great Britain, Brazil and South Korea made statements in line with the Universal Declaration of Human Rights, the UDHR. They also stated that the principles of the Olympic Charter are exactly the same as the principles that lie at the basis of human rights.

The signatories, including Russia, resolved to bring the UDHR to the attention of a global audience. The Russian government promised to abide by the Olympic principles of non-discrimination, equality, respect and mutual understanding. It pledged to promote the protection of human rights during the Winter Games in Sochi, and also thereafter.

Beautiful words, but unfortunately, the reality tells a different story. The Games in Sochi have led to a variety of human rights violations. Research conducted by Human Rights Watch and the Russian human rights organisation Memorial, has revealed that some 2000 residents were forcibly evicted from their homes for the construction of the Olympic village, the stadiums, roads, hotels and other facilities. At the very spot where Dutch athletes won their many medals, families with children had lost their homes, often without receiving any compensation  and without being given the possibility of initiating (fair) legal proceedings in objection. This is not only a personal tragedy for these people, it also violates international human rights.

Evictions are perhaps not always avoidable, but the way they are handled is crucial. There are rules for this laid down in international law, and compliance with these laws must be supervised. Back in 2009, UN reporter Raquel Rolnik pointed out the potential adverse effects of sporting events. She indicated that forced evictions were a violation of the right to adequate housing. Ms Rolnik called upon the IOC to ensure that they assessed countries which were awarded the bid to host the Games based on their compliance with international standards regarding the right to adequate housing. In her view, only those countries which acted in accordance with those standards should be considered eligible to host the Games or the World Soccer Championship. Amnesty is happy to endorse Ms Rolnik’s appeal.

According to Human Rights Watch, the working conditions of employees involved in the construction of the stadiums were usually poor. Often coming from neighbouring countries, labourers were underpaid, if they were ever even paid at all. Some employers forced labourers to work long days of up to 12 hours, or withheld their passports or work permits. Many were deported again, without getting paid.

Semyon Simonov of the organisation Memorial has given the IOC a list containing the names of 700 people who were not paid during the construction work. He never received a response from the Committee. When a labourer from Uzbekistan tried to notify Memorial of the abuses in the construction activities in April 2013, he was arrested.

In July 2013, Memorial filed a complaint with the local procurator general regarding serious violations of migrant workers’ labour rights in the construction of the Olympic facilities. One day later, the authorities raided the organisation’s office.

After the persistent and repeated insistence on the part of human rights organisations, the IOC finally took action. Earlier this month, Thomas Bach announced that eight million Euros in back wages would be paid. This is good news, and it shows that the IOC is also capable of taking on this responsibility. The question is why there was no supervision from the beginning, to ensure that people were put to work under fair conditions. We can and must do better than this.

The raid at Memorial’s offices was unfortunately not an exception. After the adoption of a “foreign agents’ law”, these “inspections” were conducted at over 1000 NGOs, including Amnesty’s office in Moscow. Critical citizens have also not had an easy time of it in Russia in recent years. Journalists, human rights activists, attorneys, gays and artists are intimidated and arrested on the basis of new laws that are in serious violation of the freedom of expression. One of these was a new anti-demonstration law that led to the arrest of thousands of peaceful protesters. Others include a new anti-blasphemy law, a high-treason law, the now-famous law calling for a prohibition on gay propaganda, and a libel law. Critics of the Putin regime are now subject to fines in excess of 100,000 Euros for expressing opinions that are considered “libellous” and “defamatory”. What exactly may be considered libel and defamation is broadly defined. Amnesty is carrying out a campaign against this severe oppression of the freedom of speech in Russia, and recently presented a petition containing 300,000 signatures to the Russian government, calling for the abolition of these laws.

In the run-up to the Olympic Games, these laws were used to jail critics. This happened to the environmental activists Evgeny Vitishko and Igor Kharchenko. They exposed considerable environmental damage that occurred during the construction activities for the Olympics. For his criticism, Vitishko was sentenced to three years in prison. On 3 February, he was also charged with cursing at a bus stop, for which he was incarcerated for 15 days. This meant that he was jailed right before the start of the Olympics and during the Games. These are only two examples of the many ways the Russian authorities try to silence people.

Freedom of speech is laid down in Article 19 the Universal Declaration of Human Rights. This right guarantees citizens the freedom to express opinions without fear of prosecution, in conversation and the printed word, in illustrations and song, on the radio, television and the Internet. Information may also be freely gathered and disseminated in principle, such as by the press. The right to the freedom of speech is also laid down in the UN Covenant on Civil and Political Rights, the European Convention on Human Rights, and is also set out in the Russian constitution.

The question is: Can we blame the IOC that the government of a country hosting the Olympics takes these types of repressive measures? Can the IOC and the NOCs play a role in preventing and correcting these human rights violations? We think they can.

On the agenda today is the question of whether or not sports should play a “pioneering role” and act as a “crowbar” in human rights issues, or whether sports “ought to and should concentrate on its primary task, namely that of engaging in sports, rather than taking on the duties and responsibilities of other parties in this matter.”

It is worth noting that in this question, “sports” is viewed as a factor without influence or effect on the environment in which the sporting event is held. It would seem that sports, the Olympic Games in this case, are just a “coincidental passer-by”, which, although they are being held at a location where human rights is obviously a problem, do not play any role in this themselves. The sports world could, at the most, consider taking an additional task upon itself, namely that of acting as a “crowbar” in the efforts to promote human rights.

However, some human rights violations are not unrelated to sports; the Games are in fact the trigger here. It goes without saying that governments have primary responsibility when it comes to protecting human rights. They must respect the rights of all people, and prevent these rights from being violated by third parties. However, the UDHR not only calls upon states, but upon “every individual and every organisation in society”to respect and protect human rights. A large, influential organisation such as the IOC does in fact have a responsibility, and can therefore play a very important role in this regard in the future.

Up to now, the IOC has been too uninvolved. The Games in Sochi are not the first ones to have led to human rights violations. Both the Chinese authorities and the IOC said of the Games in Beijing in 2008 that the human rights situation in China would improve. Nothing could be farther from the truth. The working conditions in China were abominable, hundreds of thousands of people were forcibly evicted, and there were serious violations of the freedom of expression.

At the time, the IOC never made any public statements with respect to these violations. It did not speak out against the arrests of people protesting these practices, nor against the incarceration and abuse of activists, lawyers and journalists. The IOC has never publicly questioned the increasingly stricter legislation being adopted in the run-up to the Games designed to curb the press and publications on the Internet. We have yet to hear any condemnation from the IOC about violent acts committed by the government against Tibetans and the Uyghur people, whose freedoms were drastically restricted in the period prior to the Games. It wasn’t until the start of the Games, when international journalists protested against Internet censorship that the IOC sounded the alarm with the authorities. A clear case of “too little, too late”.

The Olympic movement calls for a separation between sports and politics. I believe that this position is no longer tenable. In November 2013, the IOC chairman Bach also made a subtle reference to this idea. “Sports must remain politically neutral,” he said in a speech to the General Assembly of the United Nations (UN), adding that this is not the same as being “apolitical”. He pointed out that political, but also economic and social considerations play a role in the decisions taken by sports organisations. We believe that the time has come to take stock of universal citizen rights and political rights, in addition to social, economic and cultural rights as part of these economic and social considerations.

Force for good – risks

The Olympic movement prefers to see itself as a “force for good”, however by awarding the bids to host the Games to countries where human rights violations occur, major sporting events such as the Games often leave a bitter aftertaste. This year, Ukraine, Kazakhstan and China are staking their bids to host the Winter Games in 2022. If the effects on human rights are not taken into consideration, a situation may once again arise in which the Games contribute to even more human rights violations. In Kazakhstan, for example, there is a widespread problem with torture and inhumane or cruel treatment of people by the police and security services.

The sponsors also have their own responsibility in these matters.  Thanks to their unique connection with the IOC and with the authorities in the host country, the sponsors are in an ideal position to apply their influence.

HR standards

Amnesty believes that it is high time for human rights standards to be included in the selection and awarding procedure for the Games. This would prevent violations from occurring as a result of this sporting event. In addition, the IOC should monitor the human rights situation during the Games, and should take action in the event of violations.

It is in everyone’s best interest to prevent violations from occurring as a result of large-scale sporting events, yet it is also a challenge to determine whether or not sporting events can truly make a positive contribution to the stricter observance of human rights regulations in general. A somewhat comparable situation is that of the successful inclusion of the respect for environmental standards in bids for the Olympic Games. This is also possible when it comes to human rights.

We have seen evidence of support for our position from numerous other human rights organisations, the UN, and also from the people of the Netherlands. In the previously mentioned NCDO study, over three-quarters of Dutch citizens, 77%, indicated that in selecting the country which will host the Olympic Games, the IOC must take the human rights situation in that country into account.

The criteria must include the stipulation that the IOC, in consultation with the national Olympic committee, must monitor the situation and take action whenever human rights are violated. This involves areas such as:

  • Requiring guarantees that no forced evictions will result from the construction of Olympic facilities
  • Requiring guarantees that the construction of Olympic facilities will be carried out under proper working conditions. Taking action in the event of violations.
  • Preventing, correcting and publicly condemning violations of the freedom of speech. The Games must not contribute to violations of the freedom of the press, the freedom of the Internet, the right to demonstrate, and the rights of local defenders of human rights.
  • Exerting pressure on governments when activists are intimidated, detained and prosecuted.
  •  After-care: Providing guarantees that HRDs (Human Rights Defenders) will not experience any repercussions after the Games.
  • We are pleased that the NOC has organised this meeting, and we are looking forward to the next meeting in the Netherlands. This requires time and attention. The most important thing is for the NOC to assign a more prominent role to human rights, but mostly to also make a contribution to ensuring this is placed on the IOC agenda.

Amnesty International would be happy to provide you with advice in all these efforts. For now, the ball is in the Olympic movement’s court; after all, the time is ripe for it.

 

kommentarer på dette inlegget

17. February 2014

Hvorfor vi ikke jobber for French

French-saken opprører, med rette, mange i Norge. Her får vi et direkte og nært innblikk i sviktende rettsprosesser og forferdelige fengselsforhold som er et stort problem verden over. 

Ikke minst må det være dypt tragisk for familien til Joshua French som må stå oppreist i fortvilelse og opptre støttende for sin kjære uten mulighet til å påvirke situasjonen, og vår sympati går til dem.

Amnesty har fulgt med på denne saken helt siden Joshua French og Tjostolv Moland ble arrestert og har kritisert dødsdommen mot dem. Vi har også på generelt grunnlag kommentert mangler på rettssikkerhet i straffesaker i Kongo og de svært dårlige fengselsforholdene i landet. Allikevel er det sider ved denne saken som ikke faller inn under Amnestys arbeidsfelt, og det må vi dessverre holde fast ved uansett hvor indignert man kan bli når man ser scener fra rettssalen i Kinshasa.

Det er ikke noen tvil om at tusenvis av straffedømte i Kongo er fengslet under umenneskelige, delvis livsfarlige, forhold, klart i strid med menneskerettighetene (blant annet gjelder dette tilgangen til legehjelp). Dette har Amnesty tatt opp gjentatte ganger både i FN og direkte med kongolesiske myndigheter. Det samme gjelder bruken av militærdomstoler for å gjennomføre straffesaker mot sivile. Amnesty arbeider altså for forbedring av fengselsforholdene i en rekke land på politisk nivå, men også gjennom å samarbeide med og styrke sivilsamfunnet i de landene det gjelder for å bidra til en forandring innenfra. Når det gjelder fengselsforhold og rettferdigheten i enkelte rettsprosesser plukker imidlertid Amnesty ikke ut bare én enkeltperson og jobber spesielt for ham eller henne, heller ikke når vedkommende er en nordmann.

Amnesty ber ofte om signaturer til enkeltsaker, men dette er i virkeligheten bare et fåtall av alle de sakene som føres i rettssaker som bryter med internasjonale standarder. Som hovedregel setter Amnesty seg ikke inn i individuelle straffesaker for å vurdere om myndighetenes fremgangsmåte eller domstolens kjennelse har vært korrekt. De helt spesielle unntakene, som er de enkeltssakene hvor vi igangsetter globale hasteaksjoner, dreier seg om svært alvorlige anklager mot fredelige menneskerettighetsforkjempere eller andre samvittighets- eller politiske fanger. Det er mange land i verden der strafferettssystemet er svært mangelfullt, og det ville være helt umulig for oss, og svært lite effektivt, å følge og vurdere alle de tusenvis av enkeltstraffesaker som føres til enhver tid.

Når det gjelder dødsdommen mot Joshua French, så eksisterer riktignok dødsstraff fortsatt i Kongos lovverk, men landet har ikke gjennomført henrettelser på nesten ti år. Amnesty arbeider for en fullstendig avskaffelse av dødsstraff i Kongo og alle andre land, men når det gjelder aksjoner for enkelte dødsdømte er vi nødt til å prioritere å arbeide for noen få enkeltpersoner (ut av flere tusen som til enhver tid har en dødsdom hengende over seg rundt omkring i verden), særlig der det er stor fare for at henrettelsen vil bli gjennomført.

Når det gjelder spørsmålet om soningsoverføring til Norge, som gjentatte ganger har vært oppe, er ikke dette et menneskerettighetsspørsmål. Det er norske myndigheters jobb å prøve å få det til at norske borgere som er straffedømt i utlandet kan sone hjemme. Såvidt vi kan bedømme, jobber norske myndigheter aktivt med å å få til dette i Frenchs sak.

Når det er sagt, anser vi norske myndigheters arbeid med saken til Joshua French som svært godt. Vi har hatt jevnlig kontakt med norske myndigheter angående denne saken, og vi mener at utover det presset norske myndigheter fører i denne saken, er det lite Amnesty kan bidra med. Det er også svært tvilsomt om det hadde styrket Joshua Frenchs sak hvis Amnesty hadde kommet på banen bare for ham mens vi ignorerer alle de andre som er i den samme situasjonen.

Det er klart at ingenting av dette kan være noe trøst for de som engasjerer seg spesielt i saken til Joshua French. Men vi håper på forståelse for at Amnesty International ikke har noe å bidra med i denne saken innenfor de områdene og rammene vår organisasjon jobber med.

kommentarer på dette inlegget
 

You need to log in to vote

The blog owner requires users to be logged in to be able to vote for this post.

Alternatively, if you do not have an account yet you can create one here.

Powered by Vote It Up